Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norsk metall på verdenskartet

Norge er med i heavy metal-musikkens verdenshistorie - men med feil og mangler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: «The complete headbanging history of heavy metal» er undertittelen på dette historiske verket om fenomenet heavy metal. Den starter med at Black Sabbath utgir sitt debutalbum fredag 13. februar 1970 og slutter med at et par av medlemmene skal spille for den engelske dronninga i juni 2002. Innimellom dette ligger det mye, mest musikkhistorie, men en del annet også.

UTTRYKKET HEAVY METAL

betyr så mye, alt etter hvem som hører. Det skal ikke bare være metal i det musikalske uttrykket, men også i ånd og stil. Og hvem som er blitt tatt med her, og hvem som har blitt plassert på sidelinja har mye med det å gjøre. Det er ikke nok bare å ha et tungt sound.

Banebrytere som The Kinks og litt glattere Uriah Heep er ikke nevnt her, mens gruppene Black Sabbath og Metallica går som en ståltråd gjennom boka. Og band som Motörhead, Van Halen, Mötley Crüe og Iron Maiden får sine pass påskrevet, skjønt for det meste i positive ordelag. Det framkommer ikke så mye nytt om disse gruppene, men de får i hvert fall sine livsløp satt i system. Mest overraskende er det kanskje at Kate Bush blir nevnt som inspirasjonskilde et par steder, skjønt det ligger en del mystikk og vaker i brenningene der.

MEST INTERESSANT ER

det faktum at norsk metall-musikk endelig er tatt med på verdenskartet, men dessverre er det ikke alt som står her, like fyllestgjørende.

Norge er for øvrig det eneste ikke-engelskspråklige land med egen omtale. Kapittel 16 heter «The teen terrorists of Norwegian black metal».

Disse godt og vel tjue sidene dreier seg i hovedsak om norsk black metal fra de siste ti- femten åra, hvilket vil si at mer hardrockorienterte navn som Aunt Mary og ikke minst TNT ikke er med.

Mord og kirkebrenning er mindre hyggelige stikkord her, ruinene fra nedbrente stavkirker vil nok skygge for det musikalske innholdet norske black metal-band har å tilby i mange år ennå. Det er trist, fordi mye av musikken har verdier som står utmerket på egne bein.

IRRITERENDE ER DET

at Christie har byttet om et par navn i bandet Immortal, slik at alt blir galt. Han påstår til og med at de har hatt sin storhetstid, men faktum er da vitterlig at deres «Sons of northern darkness»-album fra i fjor er et av tidenes metall-album. Og ved siden av Emperor, er Immortal det eneste norske bandet som er avbildet i farger.

Enda verre er det at forfatteren lar Quorthon fra det svenske bandet Bathory uttale seg om Norge. Han har - for å si det mildt - tynt med snøring. Ikke bare hevder han at «The women come to Sweden to have an abortion», men han hevder også at Norge har mistet sin identitet, fordi vi er inneklemt av land som England, Tyskland, Danmark og Sverige. Man trenger ikke kunne navnene på mange svenske krigshelter for å forstå at slikt er feil, og hvorfor forfatteren lar en svenske skravle om slikt, når norske musikere snakker i vei andre steder i boka, er meg uforståelig.

EN ANNEN TING

er at Christie hevder at norske black metal-band til nå knapt har stått på ei scene, bare operert i studio. Dette er bare delvis riktig, lista over norske metallband på lange utenlandsturneer er lang. Spesielt er viking-metal-bandet Enslaved imponerende, som turnerer i land som Brasil og Mexico, og synger på norsk! Men at det ikke er noen overflod av black metal-konserter i Norge er riktig nok.

Flott er det i hvert fall at Christie ramser opp ei liste om de beste skandinaviske black metal-albumene, og ikke bare er ni av elleve norske, men band som The Sins of Thy Beloved og Ulver er ikke representert, så det er mer å gå på!

Spørsmålet blir selvfølgelig: Når forfatteren bommer såpass grovt på en del av stoffet om Norge, hvor mye er korrekt av resten?

Sannsynligvis det meste. Engelskspråklig heavy metal har alltid fått god dekning i musikkaviser verden over, så grunnmaterialet der burde være i orden.

Ellers? Forholdsvis artig til musikkhistorie å være, men nok mest for de allerede frelste.

<B>HER ER DEN:</B> Heavy Metal-musikkens verdenshistorie.