Norsk militærmakt

I DAGBLADET torsdag 3. mars gir professor Janne Haaland Matlary et uvanlig nedlatende og arrogant svar til førstelektor Karl Erik Haug ved Luftkrigsskolen i debatten om Forsvarets strategiske konsept. Når svaret samtidig er oppsiktsvekkende uinformert både om hvordan militær makt omsettes til politisk innflytelse og om hvordan Norge har benyttet militær makt som politisk instrument gjennom operasjoner i utlandet nesten hvert eneste år siden 1945, blir arrogansen direkte pinlig!

Statens militærmakt omsettes til politisk innflytelse på flere måter. For det første er dens militære styrker, per se, et uttrykk for statens selvbilde, et tegn til omverdenen på dens oppfatning av sine omgivelser og sin rolle som politisk aktør. Statens militære styrker bidrar dermed til å påvirke de omkringliggende statenes atferd. Statenes militære styrker virker hierarkiserende på forholdet mellom dem.

Militær makt gir staten et politisk handlingsrom den ellers ikke ville hatt, og som ikke står i noe direkte forhold til styrkenes faktiske stridsevne. Kontrasten mellom det avrustede Norges knefall overfor svenske trusler i 1895 og selvtilliten som gjorde det opprustede Norges brudd med Sverige mulig i 1905 er et aktuelt eksempel. Og den økte handlefriheten kom til tross for at både nordmenn og svensker visste at Norge var Sverige militæret underlegent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer direkte omsetter Norge militær makt til politisk innflytelse på tre måter: 1. Ved avskrekking (1905 hadde også et element av det). 2. Ved håndhevelse av suverenitet og jurisdiksjon. 3. Ved militære bidrag til internasjonale organisasjoner Norge er avhengig av for sin sikkerhets skyld (FN, NATO).

Betydningen av de tre formene for politisk bruk av militær makt har variert over tid. Under den kalde krigen var avskrekking kanskje viktigst her hjemme. Ute var FN viktigere enn NATO. For øyeblikket er håndhevelse av jurisdiksjon antakelig viktigere enn avskrekking hjemme mens NATO er ansett som viktigere enn FN ute. Dette kan raskt endre seg.

Norge har faktisk brukt militær makt som politisk instrument i utlandet nesten hvert eneste år siden 1945, og ikke bare etter 1989 slik Matlary gir inntrykk av. Det har for eksempel skjedd ved deltakelse i okkupasjonen av Tyskland 1947- 53, bistand til Etiopia 1955-65, med FN i Kashmir 1949- 94, Korea 1950- 54, Egypt (Gaza)1956- 67, Kongo 1960- 64, Libanon 1978-99 (for bare å nevne noen ganske få fra den kalde krigens tid). I tillegg bidro vi hele tiden aktivt til NATOs styrker ute med marinefartøyer i alliansens stående atlanterhavsstyrke, SNFL og den stående kanalstyrken, SNFCH og med jagerfly på såkalt «squadron exchange». Med unntak av Korea hadde alle disse oppdragene det til felles at de ikke innebar bruk av dødelig makt annet enn i selvforsvar.

VÅR TIDS MILITARISERING av diplomatiet, omdanningen av de militære styrker fra statiske - og dermed stabiliserende - forsvarsstyrker til «gripbare» ekspedisjonskorps og stormaktenes vilje til å bruke dødelig militær makt - gå til krig - i strid med folkeretten, er dypt bekymringsfullt for en småstat som Norge i en strategisk utsatt posisjon. Den innbyr til alvor og ettertanke og ikke til lettferdig professoral begeistring.