FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

HELGEKOMMENTAREN FRA AAGE BORCHGREVINK:

Norsk misnøye er en gullgruve

Hvordan utnytte Norges ukjente ressurs?

Når jeg sitter i jobbkantina og gumler i meg lunsjen tenker jeg noen ganger at jeg burde vært et annet sted. Ikke bare det, jeg burde vært en annen person – gjerne én som var yngre og mer dynamisk.

Mens verden tilsynelatende er full av energiske folk som skaper sine egne arbeidsplasser, blir andre stående igjen på hylla til datoen nesten er utløpt. Jeg pleide å være så vakker som barn, men så kom det noen tusser og forbyttet meg.

Og hvis jeg sier at det ikke er lett å være hvit mann som pusher femti, trekker kollegaene bare på smilebåndet. Hva har skjedd med fars autoritet? Jeg lever uten klagerett: sykler og jogger, men magen ligger alltid foran.

Høstregnet hamret mot frontruta og køen sto bom fast på Ring 3. Siden det var rushtid, var det makstakst på bomavgiften. Ville vi i det hele tatt rekke fotballtreningen før den var over? Da jeg dro opp mobilen, slo det meg.

Misnøye er kapital.

Over hele landet drar titusenvis av misfornøyde folk opp mobilen på jakt etter noe å være ergerlig på. Misnøye er en mulig gullgruve for dem som vet å bruke den. I motsetning til oljen er den dessuten fornybar; hver høst bringer frem en ny avling misnøye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Misnøye er resistent mot fakta: Forskning viser at hjernen reagerer mye sterkere på dårlige nyheter enn gode. Gode nyheter glir forbi, dårlige nyheter ryster og beveger. Mennesker er rett og slett negativt disponerte

Dermed kan man leve i verdens beste samfunn i historisk, økonomisk, helsemessig og sosial forstand og likevel føle at alt går til helvete. Mens nyheten om mindre kriminalitet i Groruddalen smyger seg stille gjennom avisene, klikker folk på saker om gjenger og korrupte politifolk.

Dette kan bidra til at folk velger og handler utfra gale forestillinger om verden, noe mange ser på som et problem. Men er du en fremoverlent person, kan du heller velge å se dette som en ressurs. Misfornøyde søker misnøye: Noen må ha skylda!

Spørsmålet er hvordan man best beskatter og utnytter ressursen.

Du kan bli politiker. Men norsk politikk er en treg affære hvor veien til makta går fra frisk protest til grått kompromiss, som igjen genererer mer misnøye – denne gang på din bekostning. Før du vet ordet av det er du offer for den samme misnøyen som i sin tid fikk deg valgt.

Den bærekraftig løsningen er å bli mediegründer. Da er man fri.

Mennesket lever ikke av brød alene: Gi oss i dag vår daglige misnøye! Hvis du skaffer deg nettside, slips og legger ansiktet i alvorlige folder, vil kanskje næringslivsledere sponse deg? Før du vet ordet av det er du fyrste på Facebook eller bestselgende forfatter med misnøye på egenforlag som får invitasjoner av Skavlan!

I medienes økosystem er folk som utfordrer konsensus og ytringsfrihet vinnerne. Det står nemlig i deres makt å forvandle vanlige redaktører fra papirflyttere til riddere som holder flammende innlegg om hvor viktig det er å inkludere deg eller eventuelt nekte deg en plattform.

På tross av at misnøye som forretningsmodell er en vinner, er konkurransen liten. Kanskje dette er noe for deg? Basert på flere års nærlesning av norsk nettprosa, skal jeg her røpe de ti hemmelige reglene for suksess i misnøyebransjen.

1) Det er alltid noens skyld, vanligvis Arbeiderpartiets eller medias.

2) Ikke vær ironisk, det ødelegger den indignerte stemningen.

3) Outsource grums. Er tekstene på kanten, bruk pseudonym og overlat invektivene til kommentarfeltet – det leverer alltid.

4) Velg de rette fiendene. Miljøvernere fra Oslo er populære, men norsk-somaliere fra Nord-Norge funker også.

5) Husk at alt går til helvete (bortsett fra klimaet).

6) Resirkuler en professor. Det finnes alltid en gråhåret sinnatagg som tordner mot det bestående.

7) Alt er gått for langt. Særlig dette med kjønn.

8) Kritikk er knebling. Folk som er mot deg er fiender av ytringsfriheten.

9) Fremmedfrykt er de fremmedes skyld.

10) Hver sjuende artikkel skal ha et feelgood moment. For eksempel en ung kvinnelig gjesteskribent som slakter kritikken mot Per Sandberg ved å si at det er

”nesten så man skulle trodd at det aldri i historien har forekommet at en ung og vakker kvinne finner sjarm, fysisk attraksjon og noen indre verdier i en eldre mann. Noe mange yngre menn trolig ikke har utviklet ennå.”

Godt skrevet, vil nok flere lesere som sitter fast i kø rundt landets bomstasjoner tenke.

Når jeg tenker på mulighetene, ser jeg ingen begrensninger for misnøyebransjen. Kanskje jeg rett og slett burde sende denne artikkelen som søknad til Fritt Ord?