Norsk musikks Jon Fosse

«Verdensbegivenhet» da Ulver laget fanfest på Lillehammer.

||| LILLEHAMMER (Dagbladet.no): Ulver er, når det kommer til omdømme, norsk musikks Jon Fosse: Et velkjent navn med et noe ufortjent rykte for å være «vanskelig». Og som først og fremst er kjent i hjemlandet for å være kjent i utlandet.

Alle vet at Fosse er enorm i Japan, og flere nordmenn vet nok at Ulver er verdensstjerner enn det er nordmenn som har hørt en hel skive de har gitt ut.

Og inntil i går hadde få, om noen, utenfor Oslos svartmetallmiljø på tidlig nittitall hørt dem spille konsert. Siden de begynte å gi ut skiver i 1994 har nemlig ikke Ulver spilt live en eneste gang. Og Litteraturfestivalen erklærte med rette at gårsdagens retur til scenen var en verdenssensasjon.

Skilt fra svartmetall

Norsk musikks Jon Fosse

Hvis man dømte ut ifra de hundretalls publikummere som samlet seg rundt Maihaugsalen i Lillehammer i går kunne man nesten tro at Ulver spilte svartmetall fortsatt.

Til tross for gruppas nesten i overmåte ettertrykkelige skilsmisse fra sjangeren for ti år siden, da de begynte sin reise inn i ambient og acid jazz, var metallfolket godt representert i rekkene, med alt det fører med av svarte T-skjorter, gode, lavmælte manerer og ymse hårvekster i demonstrative lengder og farger.

To ting var også påfallende allerede en halvtime før herrene fra Nesodden skulle ta til scenen:
1) Språket i køen var gjerne engelsk, da fans og presse fra hele verden hadde flydd inn til anledningen.
2) Foruten et amorøst par i garderoben, var det nesten ikke et smil å se.

Livredde

Ulver uttalte i pressemeldingen at de var livredde for jobben som lå foran dem i kveld, og de var åpenbart ikke alene, for et mer nervøst konsertpublikum har undertegnede aldri sett.

Ingen visste hvordan dette kom til å høres ut.

Da frontmann Kristoffer Rygg i et intervju med det amerikanske nettstedet Pitchfork, i forbindelse med utgivelsen av Ulvers siste skive «Shadows of The Sun», ble spurt hvordan han planla og gjenskape denne lyden live, var svaret ganske enkelt: «I don't».

Sakral start

Nervene ga imidlertid etter for pur kjærlighet og trampeklapp da bandet (som er tre mann på plate men seks i konsert) entret scenen og begynte med noe som låt som det nærmeste man nok kan komme det alle forventet. Ved flittig hjelp av sampling og opptak var uttrykket vitterlig ikke mange mil fra platene, til tross for at slagverket var mer sentralt live enn ellers.

Etter noen nærmest sakrale åpningsminutter fulgte en time med gjennomøvde låter fra Blake-skiva og fram til i dag, noen omarbeidet til en grad hvor de knapt var gjenkjennelige.

Foruten en litt lavt mikset vokal var lyden nydelig, og blant høydepunktene fikk man en krakilsk gitarsolo rett ut av postrocken, og gjesteopptreden av Pamelia Kurstin, en usedvanlig begavet, kjederøykende thereminspiller (om hennes kontinuerlige tente sigarett hjalp med håndstillingen eller om det bare var et uttrykk av estetikk og/eller avhengighet vites ikke) som ga de roligste låtene en skjelden intensitet.

Naziparader

Norsk musikks Jon Fosse

Når det store lerretet over bandet var ferdig med å vise stupere i sakte film i begynnelsen av konserten slo det over i arkivopptak av nazistparader og Hitler, og understreket med dette at det ikke akkurat var noe subtilt lysshow vi hadde med å gjøre. Men det er greit. Er det en ting som kjennetegner Ulvers unike vinkling på de dvelende og atmosfæriske musikkformer - og som avslører dem som eks-metallmusikere - er det deres avfeiing av subtilitet som en verdi i seg selv.

Uansett hvor komplisert lydbildet blir, må lytteren aldri lete med ørene etter hva som skjer i musikken. Noe som i går ble en tveegget øks. Et par eksempler:

Ekstremt seriøst

Rundt midten av konserten var et tilbakevendende tema partier av rigide, nærmest militant tromming, som crescendo etter at lyden var bygget helt opp. Og selv om bandet bare nesten gjorde dette til det kjedsommelige, hadde disse trommepartiene, i sin usubtilitet, en tendens til å drukne ut alt av nyanser i det resterende lydbildet, om ikke fysisk, så psykisk.

Norsk musikks Jon Fosse

På den annen side var et gammelt, loopet swing-sample kombinert med en ditto video av Bettie Page (eller en look-a-like) som danset, den perfekte rett-på-sak avslutning av et annet nummer og et forfriskende humoristisk innskudd i en konsert som ellers var litt i overmåte preget av at alle, på scenen eller foran, tok ting ekstremt seriøst.

«Beste noensinne»

Når det hele var over, og fans fra fjern og nær strømmet ut av Maihaugsalen i enstemmig dom at dette var den beste konserten noensinne, kunne man spørre seg om undertegnede, som ikke nødvendigvis mener at Ulver er Norges viktigste band gjennom tidene, har noe å bidra med overhodet i å sette terningkast. Dette var fansen og bandets kveld. Men skitt au:

Sett uavhengig av sensasjonen og hjemkomsten, var det Ulver og co i går presterte en solid og ukjedelig postrock/ambient-konsert som aldri helt ga de øyeblikkene av ren ekstase denne typen musikk ofte har som mål å inspirere.

Norsk musikks Jon Fosse

Å høre at dette bandet ikke hadde stått på scenen på 15 år var umulig. For de uinvidde er det en glimrende unnskyldning for å sette seg inn i Ulvers fascinerende platekatalog. For de frelste, er det grunn til feiring og sparegrisknus.

At bandet fikk smaken på konserter under øvingene og planlegger flere i tida som kommer, er vel heller ikke noen hemmelighet lenger.

Norsk musikks Jon Fosse