Norsk musikks Jon  Fosse

Overraskende lite rust.

KONSERT: LILLEHAMMER (Dagbladet): Ulver er, når det kommer til omdømme, norsk musikks Jon Fosse.

Et velkjent navn med et noe ufortjent rykte for å være «vanskelig». Og som først og fremst er kjent i hjemlandet for å være kjent i utlandet.

Alle vet at Fosse er enorm i Japan, og flere nordmenn vet nok at Ulver er verdensstjerner enn det er nordmenn som har hørt en hel skive de har gitt ut.

Høytidsstund

Inntil i går hadde få, om noen, utenfor Oslos svartmetallmiljø på tidlig 90-tall hørt dem holde konsert. Og Litteraturfestivalen erklærte med rette at lørdagens retur til scenen var en verdenssensasjon.

Det var med andre ord høytid på Maihaugen da Ulver holdt konsert for første gang siden de begynte å gi ut skiver i 1994.

Fans fra inn- og utland hadde samlet seg, og var etter alt å dømme like nervøse som bandet selv. Det hadde de liten grunn til å være; fra første stund var det åpenbart at Ulver hadde øvd nok for tre band, og at ingen sjanser ble tatt.

Etter noen nærmest sakrale åpningsminutter fulgte en time med gjennomøvde låter fra William Blake-skiva og fram til i dag, noen omarbeidet til en grad hvor de knapt var gjenkjennelige.

Nydelig lyd

Foruten en litt lavt mikset vokal var lyden nydelig, og blant høydepunktene fikk man en krakilsk gitarsolo rett ut av postrocken og gjesting av Pamelia Kurstin, en usedvanlig begavet, kjederøykende theremin-spiller som ga de roligste låtene en sjelden intensitet.

Nå er det klart at denne konserten først og fremst var beregnet på fansen og bandet selv, men sett uavhengig av sensasjonen og hjemkomsten, var det Ulver og co. presterte i scenecomebacket på Lillehammer en solid og ukjedelig postrock/ambient-konsert som aldri helt ga de øyeblikkene av ren ekstase denne typen musikk ofte har som mål å inspirere.

Å høre at dette bandet ikke hadde stått på scenen på 15 år var derimot umulig.