Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Torden»

Norsk, mytologisk thriller uten styring

«Torden» har vakre bilder, men er befolket av mennesker som aldri virker som om de kommer fra et sted eller skal noe sted, eller har gjort en dags ærlig arbeid.

«Torden»

3 1 6

Eventyr/thriller

Regi:

André Øvredal

Skuespillere:

Nat Wolff, Priyanka Bose, Iben Akerlie, Per Frisch, Per Egil Aske

Premieredato:

28. februar 2020

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Torden»

«Skuffende norsk thriller med mytologiske røtter.»
Se alle anmeldelser

FILM: Dét skal regissør André Øvredal ha: Han er god på å selge Vestlandet, som innbydende og trolsk kulisse for alskens magisk action med røtter i norsk folklore.

Suksessen «Trolljegeren» dro fra Volda og opp på Hardangervidda. I «Torden» er det Odda politikammer som får en floke av en sak i hendene når en lokal ung mann tilsynelatende blir drept av en ung norskamerikaner som flakker rundt i skogen. Mysteriet består i at drapsofferet etter alt å dømme bare kom så vidt nær drapsmannen.

Krasjer strømnettet

Eric (Nat Wolff) blir snart arrestert, krasjer strømnettet på politistasjonen og får bordplata til å brenne under fingrene. Alt fascinerer psykologen Christine (Iben Akerlie), som er tilkalt for å bistå politiet, og snart er de to på rømmen i en fotogen rød boble, med både lokale hevnere og amerikanske myndigheter i hælene.

Det hele ser fordømt bra ut. Bobla beveger seg som en rød glo på de svingete fjellveiene, poetisk filmet ovenfra. Hardanger-brua er en majestetisk ramme for den store konfrontasjonen mellom flyktning og forfølger.

Forpinte nærbilder

Men selve historien, og utførelsen, er skuffende svak. Ingenting av humoren fra «Trolljegeren» er bevart, ingen av hovedpersonene føler for å stille hverandre åpenbare spørsmål. Dersom jeg selv hadde vært en tidligere lovlydig terapeut, som plutselig befant meg på rømmen med en fyr som kunne skyte lyn ut av fingertuppene, ville spørsmålene som «Hvorfor kom du hit i første omgang, egentlig?» og «Hvordan begynte de greiene med lynene, egentlig?» vært naturlige å stille, men ikke for vår heltinne.

I stedet for meningsfull dialog får vi en endeløs rekke forpinte nærbilder av Akerlie og Wolff. Ingen av personene virker som om de kommer fra noe sted, har med seg en historie eller for den saks skyld en personlighet. Ingen representanter for politi eller helsevesen virker som om de har gjort en dags ærlig arbeid i de respektive yrkene før. I stedet for å bygge opp Eric og Christine, kastes det inn alskens religiøse og mytologiske temaer som framstår mer som påskudd for å vise fram fin natur og dyre effekter enn å fortelle en god historie. Og for å pushe Vestlandet, da.

Hele Norges coronakart