Norsk nær- områdepolitikk

Til tross for kritikk om det motsatte står nærområdene sentralt på Bondevik-regjeringens utenrikspolitiske prioriteringsliste. Primærkilden i så måte er Voksenåsen-dokumentet - det politiske grunnlaget for regjeringens egen unnfangelse.

Dessuten lovet utenriksminister Knut Vollebæk under sin første utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget 22. januar i år at han ville vie nærområdene ekstra oppmerksomhet i en særegen redegjørelse til Stortinget seinere i vårsesjonen. Den er nå berammet til 15. mai. Tiden er således inne for å gi nærområdepolitikken innhold og retning, samt å avklare dens forhold til andre deler av norsk utenrikspolitikk. Sist dette skjedde var i 1978.

Diskusjonen om denne siden av norsk utenrikspolitikk berører i det minste to forhold: For det første, det faktum at politiske, diplomatiske og militære virkemidler er begrensede goder for alle kategorier av stater. Disse begrensningene er sterkere for små enn for store stater, men samtlige er henvist til å husholdere med sin utenrikspolitiske virkemiddelbruk. For det andre bidrar ulikhetene i tilgangen på utenrikspolitiske virkemidler, etter manges mening, til forskjeller i små og store staters internasjonale engasjementsprofil. Forestillingen er at små stater hovedsakelig anvender sine virkemidler regionalt, dvs. i sitt eget nærområde, mens stormaktene sprer sine vinger over det kontinentet de selv er en del av, og i enkelte tilfeller over flere kontinenter (f.eks. kolonitiden). Global utenrikspolitisk tilstedeværelse er i første rekke karakteristisk for supermakters engasjementsprofil.

Dette utgangspunktet til tross: I dag er det på ingen måte kontroversielt å hevde at norsk utenrikspolitikk er globalisert. Utenriksminister Knut Vollebæk karakteriserte under Stortingets siste utenriksdebatt norsk utenrikspolitikk ikke bare som globalisert, men som globalisert «i sterk grad». Med andre ord: Norge befinner seg i dag på arenaer som tidligere stort sett var forbeholdt stormaktene. Forskjellene i virkemiddelbruken mellom små og store stater har blitt mindre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette skjer samtidig med at NATO, USA inklusive, legger mindre vekt på de tradisjonelle sikkerhetsproblemene i norske nordområder enn de gjorde under den kalde krigen. Norske myndigheter gjør det samme. Nettoeffekten blir at norske nordområder tappes både for politisk oppmerksomhet, interesse og virkemiddelbruk, fra norsk såvel som alliert side.

Dette har fått mange til å reise spørsmålet om globaliseringen av norsk politikk har gått for langt og om norske interesser i nærområdene - Norges tradisjonelle, og etter manges oppfatning, primære engasjementsarena - har blitt skadelidende. Her har det utviklet seg to tilsynelatende motsatte «forklaringslinjer» som begge hevder å ha nærområdenes beste for øye: «kritiker-linjen» og »posisjons-linjen».

Skarpt tilskåret er representanter for kritiker-linjen bekymret over at Norge engasjerer en uforholdsmessig stor del av sine utenriks- og sikkerhetspolitiske ressurser til oppgaver under himmelstrøk hvor Norge i beste fall har marginale interesser å ivareta. Bekymringen er at Norge er i ferd med å overstrekke sine utenrikspolitiske ressurser, og at det består en konkurranse mellom arenaene i virkemiddelbruken. Utenriksredaktør Nils Morten Udgaard sa det nylig slik: «...utenriksminister Knut Vollebæk har på syv uker gjort seg til Jan Egelands etterfølger: Humanitær innsats og menneskerettigheter utgjør kjernen i norsk utenrikspolitikk - og får tidsmessig og verbal forrang i Kina og Midtøsten og Guatemala og Ottawa.» Utenriksminister Knut Vollebæk svarte på denne kritikken i utenriksdebatten i Stortinget 22. januar 1998 ved å understreke og forsterke regjeringens prioritering av humanitære spørsmål: «Verdifundamentet i vår utenrikspolitikk skal... ikke bare være til stede som moralsk rettesnor. Det krever at vi også går konkret til verks... Kampen for menneskerettighetene er en vesentlig faktor i dette arbeidet. Økt innsats for å skape større respekt for grunnleggende menneskerettigheter, der disse krenkes, er et sentralt element i Regjeringens politikk.» Med andre ord: Regjeringens prioritering bekrefter Udgaards bekymring. Utenriksministeren understreket dessuten at regjeringens generelle utenrikspolitiske prioriteringer vil få et bredt nedslagsfelt. Det bekrefter at globaliseringen av norsk utenrikspolitikk skal videreføres til tross for betoningen av nærområdene i regjeringens eget politiske program. Udgaard er ikke alene om sin kritikk. Bruken av norske militære ressurser i konfliktområder utenfor NATO-området fikk nylig forsvarssjef Arne Sollie til å påpeke at det nå er behov for å gjenopprette en realistisk balanse mellom de militære forpliktelsene som følger av de nye sikkerhetsutfordringene i 1990-årene og de tradisjonelle forsvarsforpliktelsene i norske nordområder. Det underliggende premiss for disse reaksjonene synes å være at ressurser benyttet på en arena er tapt for en annen. Kritiker-linjens alternativ er at Norge vender tilbake til en modernisert variant av småstatenes tradisjonelle primæroppgave: først sikres interessene i nærområdene gjennom engasjement på alle de arenaene som berører norske interesser i nærområdene; deretter åpnes det for engasjement på andre fjernarenaer hvor norske interesser er involvert.
Kritikken tilbakevises både av tidligere statssekretær Jan Egeland og av utenriksminister Knut Vollebæk, som nylig uttalte at han «...ville gjøre en dårligere jobb for Norge hvis (han) bare var opptatt av (Norges) aller nærmeste områder.» Dette resonnementet hviler på det premiss at hvis Norge skal få oppmerksomhet og engasjement fra andre stater om utfordringene i norske nærområder så må Norge engasjere seg i andre lands utfordringer på deres hjemmearenaer. Slik betraktes et norsk engasjement på fjernarenaene som et potensielt virkemiddel i norske nærområder. Eller sagt på en annen måte: all utenrikspolitisk aktivitet genererer politiske ressurser som kan settes inn i norske nærområder. Talsmenn for denne linjen avviser således at fjerninnsatsen vil skade nær-innsatsen og at det skulle foreligge en nullsum-situasjon mellom de to arenaene i virkemiddelbruken. Det regjeringen nå gjør er utelukkende å ta konsekvensen av at småstaters utenrikspolitikk er globalisert og at den norske f jerninnsatsen bør innrettes slik at den kommer nærområdene til gode.

Skillet mellom de to forklaringslinjene går på kryss og tvers i det norske politiske systemet. Bondevik-regjeringen viderefører og forsterker nå Egeland-linjen, som hadde sitt opphav i tidligere Arbeiderparti-regjeringer. Utenriksministrene Knut Vollebæk og Knut Frydenlund, som i sin tid hevdet at konflikten i Midtøsten var en norsk sikkerhetspolitisk næroppgave, fører prinsipielt samme utenrikspolitikk. På den annen side tar representanter for embedsstanden (jf. Arne Sollie) offentlig til «motmæle» mot sin egen regjering med utgangspunkt i kritikker-linjens argumentasjon for å motvirke negative utfall i nærområdene av den politikken som føres. Og ikke bare det: vi har sett tilløp til at ministre fra en og samme regjering offentlig har ytret synspunkter som indikerer intern uenighet mellom departementer. I desember 1996 uttalte daværende utenriksminister Bjørn Tore Godal fra talerstolen i Oslo Militære Samfund at Norges allierte nå legger mindre vekt på de tradisjonelle sikkerhetsutfordringene i nordområdene og at «vi» deler den oppfatningen. Bakgrunnen for dette er, etter Godals mening, at det ikke lenger er noen fare for militær konflikt i norske nærområder og at nye sikkerhetsutfordringer får høyere prioritet. En måned senere, i januar 1977, gikk daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo opp på den samme talerstolen og uttalte at «vi» i det nordlige Europa har naturlig nok konsentrert våre anstrengelser for å møte utfordringene i våre nærområder, mot Russland, Baltikum, Norden og Visegrad-landene.

Dette viser at det er et behov for en avklaring av hva nærområdepolitikken egentlig består i og hvilke implikasjoner den vil ha for andre deler av norsk utenrikspolitikk. Den viktigste problemstilling regjeringen og de to forklaringslinjene nå står overfor er å avklare forholdet mellom norske interesser og norsk virkemiddelbruk på ulike internasjonale arenaer og å drøfte hvordan dette forholdet kan utnyttes til å sikre en optimal ivaretakelse av norske interesser i nærområdene.