Norsk, nær og god

TORE PÅ SPORET: Programmet er en oppvisning i folkelig nasjonalistisk intimitetstyranni.

NÅR PROGRAMDIREKTØR Tormod Kjensjord (17.02.) svarer på forsker Trine Annfelts (25.01.) kritikk av NRK-programmet «Tore på sporet», er det en oppvisning i folkelig nasjonalistisk intimitetstyranni.Intimitetstyranniet tilsier at bare det ektefølte er sant og godt, for alt måles ut fra én målestokk: den psykologiske. Det dreier seg om en ensidig vektlegging av nærhet, varme og følsomhet i offentlige relasjoner. Sosiale relasjoner oppfattes som mer virkelige, mer ekte, mer menneskelige og mer troverdige jo mer de nærmer seg den enkelte persons indre psykologiske bekymringer, mye takket være tv-mediet. I Kjensjords forsvar for «Tore på sporet» heter det blant annet at programleder Tore Strømøy gir fortellinger om ekte mennesker som har ekte følelser og ekte nærhet. Ja, gjerne om tro, håp og kjærlighet - og mot til å dele sin søken og sine svar med oss andre på tv. Programmet spiller på gjenkjennelse; det hevdes å knytte direkte an til identitet, familie, sammenheng, personlige forhold og relasjoner. Kjensjord framholder at det er ingen følelsesfiksjon, det er ekte glede i gjensynene og når en brikke i et eksistensielt puslespill kan legges på plass. Videre hevder han at folk gjerne vil kjenne og forstå sin egen bakgrunn. Mange ønsker det meget sterkt og oppriktig.

HVORFOR DENNE vektleggingen av bakgrunn, sammenheng, det personlige, eksistensielle, sterke, oppriktige og motet til å dele sin søken med oss andre på tv? Et umiddelbart svar er at seerne ønsker intimitet. Et program som ikke appellerer følelsesmessig, oppnår ikke 1,2 millioner seere. Et annet svar er at når tv-mediet skal nå ut til et stort publikum, må publikum behandles som en homogen gruppe. Man må unngå prinsipielle, ideologiske temaer som virker splittende. Derfor rettes fokuset mot personer i stedet for saker. Et mer substansielt svar er at vektleggingen av intimitet skriver seg fra en dyptgående forandring som kapitalismen og sekulære overbevisninger skapte på 1800-tallet. På grunn av denne forandringen forsøker folk å finne personlige meninger i upersonlige situasjoner. Men ettersom de ikke finner disse meningene, flykter de inn i livets private områder på leting etter stabilitet og trygghet.

DET PERSONLIGE erstatter det prinsipielle, og får større verdi for folk enn verden omkring. Det enkle, direkte og konkrete foretrekkes framfor lange, kompliserte resonnementer. Analytisk argumentasjon oppfattes gjerne som abstrakt og virkelighetsfjern. Bare det folkelige i ordets beste mening, som Kjensjord uttrykker det, fenger. Mot denne bakgrunn er det ikke overraskende at direktøren gjør seg til folkets talerør i sin avvisning av akademikerens resonnement, der han demonstrerer det Richard Sennett kaller «ressentiment», som viser til raseriet folket føler overfor elitene. Ved å klistre merkelapper som «postmoderne» og knytte Annfelt til «dekonstruksjon», synes det som at Kjensjord ønsker å avskrive henne som en rotløs kosmopolitisk elitist, uten forbindelser til den virkelige verden. I hennes verden finnes det angivelig ingen faste verdier eller holdepunkter, ingen etablerte sannheter. Som vitenskap har Kjensjord følelsen - med vekt på følelsen - av at det ikke holder helt. Opposisjonsforholdet mellom folk og elite er dermed stadfestet, og følelser er slått fast som målestokken for sannhet.

UAVHENGIG AV hva Kjensjord og Strømøy måtte føle, er det nærliggende, slik Annfelt gjør, å hevde at «Tore på sporet» bekrefter at utenlandsadopterte barn har røtter et annet sted, og dermed ikke er helt norske. Nasjonalismeteoretikeren Ernest Gellner hevder at det i et moderne, mobilt og anonymt samfunn oppstår en romantisk dyrking av tradisjon og kulturell egenart. Og med Darwins evolusjonslære får romantikken en alliert innenfor vitenskapen og forskningen: Samfunnet skal ikke bare være kulturelt distinkt, men også biologisk distinkt. Forestillingen om at mennesker er formet av sine røtter, har således både en kulturell og biologisk komponent, forent i metaforer om slektskap og familie, slik som «fedreland» og «morsmål». Man simulerer et lukket og trygt fellesskap. I den romantiske perioden begynner man derfor å framheve folk fra bygda som idealborgere, mens byfolk anses som rotløse. Urbane kosmopolitter, med sin manglende eller flyktige tilhørighet til nasjonen, truer samfunnet i dets grunnvoller. Gellner mener at den rurale røtter-mystikken er funksjonell fordi den bidrar til å ekskludere de urbane elitene, her i landet den danske embetsmannskulturen, som står i opposisjon til folket. Denne folkelige nasjonalismen, som Iver B. Neumann kaller den, vokser fram på midten av 1800-tallet, og kjennetegnes ved at bygdefolket står for det rotekte norske og at folkekulturen gjøres til utgangspunkt for politisk statsdannelse.

SKILLET MELLOM by og land står framdeles sentralt i mange land, kanskje mer enn noen gang på grunn av globaliseringen. Verdensomspennende økonomiske, politiske og kulturelle forbindelser etterlater seg en tilsvarende bølge av nasjonalisering som den modernitetens oppløsningssymptomer etterlot seg på 1800-tallet. I dag ser vi avtrykkene til en folkelig nasjonalisme ikke bare i sosialpornografiske programmer som «Tore på sporet», men faktisk også i tradisjonell pornografi, der damene på forsiden av mannebladene bys fram som «Evy fra Evje» og «Wanja fra Verdal». Dette er bygdeintimitet i erotisert form, noe som garanterer for god kvalitet. Mest synlig er likevel bygderomantikken i sportsjournalistikken, der nasjonale helter, særlig innenfor skisporten, knyttes til sine respektive oppvekststeder på bygda. Det er typisk norsk å være nær og god.