Norsk næringsliv barnas fiende?

Det er flere bedrifter her til lands som har et frynsete rykte i forhold til barnearbeid, og som kan ha stor nytte av å renvaske sitt humanitære image.

J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik har liten innflytelse der tobakken produseres. Dermed er det lite Tiedemanns kan gjøre for å hindre at barn blir brukt i produksjonen, sier informasjonssjef Jan Robert Kvam i Aftenposten 20.3.

Men er det så enkelt for en betydelig norsk bedrift å toe sine hender overfor et stort sosialt problem: barnearbeid? Riktig nok er Tiedemanns en liten aktør i den internasjonale tobakksproduksjonen, men er bedriften virkelig uten innflytelse? Hvis dette er Tiedemanns og andre internasjonale selskapers bilde av virkeligheten, har vi gode nyheter til dem: Det er fullt mulig å omsette ordet «etikk» til realiteter, ikke minst når det gjelder barnearbeid. Redd Barna skal med glede vise dem veien å gå.

For all del, det må gjøres tindrende klart at Redd Barna er imot all utnytting av barn! Samtidig er det et faktum at vi ikke kan bli kvitt skadelige sider ved barnearbeid over natten, selv om det aldri så mye er målet. Spørsmålet er ofte ikke om barn arbeider, men hvordan de arbeider. Mange familier er fullstendig avhengig av barnas inntekter, ikke minst i land som er hardt rammet av aids. I Zimbabwe er nå en million barn foreldreløse fordi foreldrene er døde av aids, og mange andre afrikanske land opplever en lignende utvikling. Dermed blir ofte barna hovedforsørgere, og mange slutter skolen fordi de må tjene penger eller fordi ingen kan betale skolegang for dem. Statlige sosiale tiltak finnes knapt, og storfamilien rakner. Barna står overfor utrolige utfordringer. Er det da en god løsning å presse dem ut av arbeidet?

De gode intensjonene om å få slutt på alt barnearbeid og med en gang, kan føre til at barna som det gjelder får det svært vanskelig. Målet må være at arbeidende barn får det bedre her og nå. De må få mulighet til skolegang, arbeidet må ikke gå ut over helsen og de må ha muligheter for å kunne ta kontroll over sitt eget liv en gang i fremtiden. Kampen mot barnearbeid krever både tålmodighet, utholdenhet og kløkt. I mellomtiden må vi sørge for at barna blir best mulig tatt vare på.

Det er i dag et motsetningsforhold mellom utenlandske bedrifter som opererer i den 3. verden og barns rettigheter. Men bedrifter trenger ikke være barns fiender! Tvert imot har utenlandske oppkjøpere og samarbeidspartnere en glimrende mulighet til å stille krav og sette betingelser. Mange seriøse internasjonale selskaper viser økende interesse for miljø, rettigheter for arbeidstakere, og vilje til å investere i lokal utvikling. Dette gjelder for eksempel innen oljeutvinning, tekstilproduksjon og primærnæringer.

Det er flere bedrifter her til lands som har et frynsete rykte i forhold til barnearbeid, og som kan ha stor nytte av å renvaske sitt humanitære image. For dem er det mulig å arbeide innenfor etiske rammer, selv når de lokale samarbeidspartnerne benytter seg av barnearbeidere. Men det krever noe av bedriftene, og det er heller ikke gjort over natten.

Tilbake til Zimbabwe, som har en stor tobakksproduksjon. Denne industrien får store overskrifter i Norge når deres bruk av barnearbeid blir kjent. De hundretusener av mindreårige hushjelper som arbeider i Zimbabwe får ennå ingen overskrifter i Norge, selv om mange utnyttes på rene slavekontrakter og utsettes for seksuelle overgrep. Men når fokus settes på utenlandske bedrifters opptreden i forhold til barn, blir det lettere for alle de lokale organisasjonene som arbeider for å bedre alle barns levekår å få støtte for sitt arbeid. Vi må ikke glemme at bare fem prosent av barnearbeiderne på verdensbasis er sysselsatt i bedrifter som produserer varer for eksportmarkedet. Å boikotte produkter i Vesten gjør ikke slutt på barnearbeid. Enkelte lokale eksportbedrifter som blir kritisert for å bruke barnearbeidere, kaster barna ut eller setter dem i arbeid der de ikke er synlige for arbeidstilsyn eller oppkjøpere. Når barna mister arbeidet, prøver de å finne arbeid andre steder der det ikke er noen kontroll med forholdene. Dette gjør som oftest forholdene for barna enda verre.

I Zimbabwe møter nå multinasjonale selskaper økende internasjonalt press. Ikke for å kvitte seg med barnearbeiderne, men for å ta bedre vare på dem, på lokalmiljøet og på naturressursene. Presset har ført til samarbeid mellom landeiere som produserer jordbruksvarer for eksport, deres interesseorganisasjoner, fagforeninger for jordbruksarbeidere og private organisasjoner. Dette har ført til at unge gårdsarbeidere har fått grunnskole og videregående skole, og senere en bredere yrkesutdanning innen jordbruk. Det er utviklet velferdstiltak for mindre barn (blant annet barnehager) og forebyggende helsetjenester, og aktivitetstilbud for ungdom. Samarbeidet omfatter også utvikling av etiske retningslinjer, der den ledende ideen er å handle i barns beste interesse.

Hva kan vi lære fra Zimbabwe, bortsett fra at det faktisk nytter å gjøre noe for barn som er i arbeid? Skal forholdene for barnearbeidere forbedres, må alle som er involvert i produksjonen engasjeres, ikke bare den ene bedriften som eksporterer. En annen lærdom er at utenlandske bedrifter ikke kan komme og tre retningslinjer og tiltak ned over hodene på lokale samarbeidspartnere. Kunnskap om lokale forhold er helt grunnleggende, og må lyttes til. I tobakksproduksjonen er det for eksempel stor forskjell på land som Zimbabwe og Malawi, små familiebruk og store plantasjer, sesongarbeidere eller faste ansatte, og barn på 5- 6 eller 12- 13 år.

Og den viktigste lærdommen: Alle involverte parter må være enige om at barn skal beskyttes mot utnytting, og at de trenger skole og fritid. De endringene som blir gjort, må være til barnas beste. Det skulle være unødvendig å si, men det er dessverre ikke slik.

FNs generalsekretær Kofi Annan sier at næringslivet er forpliktet til å ta et sosialt ansvar og at regler for internasjonal handel skal utformes slik at sosial utvikling blir stimulert. Også næringslivets og handelens hovedorganisasjoner (NHO og HOH.) engasjerer seg i etikk og sosial utvikling. Det er derfor overraskende at Tiedemanns Tobak ikke ser ut til å ha kjennskap til slike aspekter i utviklingen av internasjonal handel og heller ikke så noen muligheter for å bidra til forbedring av situasjonen før presset fra opinionen ble for sterkt.

Det er vanskelig å kople tobakksproduksjon og industri med etikk. Redd Barna så gjerne at tobakksplanter ble byttet ut med matproduksjon. Faktum er at tobakk blir produsert i Zimbabwe, og utgjør i dag cirka 20 prosent av landets inntjening av utenlandsk valuta. Barn arbeider i tobakksproduksjonen. Denne virkeligheten bør få tobakksindustrien til å legge vekt på gode arbeidsforhold for arbeidstakerne, og at grunnleggende rettigheter overholdes. Det gir tobakksindustrien en mulighet til å vise at de tar sosialt ansvar, i alle fall der tobakken produseres.

Det er med andre ord mer enn nok for Tiedemanns Tobak å engasjere seg i. Men det er ikke nok med etiske retningslinjer. Det er nødvendig med praktiske løsninger, etablering av tiltak som gir barn nye muligheter og håp, og ikke minst investeringer. Her har Tiedemanns Tobak og norsk næringsliv generelt et stort ansvar og en stor rolle å spille.

Hva kan næringslivet oppnå ved å ta utfordringen ved barnearbeid på alvor? Det er lønnsomt å skape et bilde av seg selv som ansvarlige forvaltere av ressurser og at de tar ansvar for sosial utvikling globalt. Det er også lønnsomt å ha en kompetent, godt fungerende og lojal arbeidsstokk.

Er norske bedrifter barnas beste venn, eller er de fiender i kampen mot barnearbeid? En norsk bedrift kan i stor grad velge selv. Satt på spissen: en bedrift kan forverre barnearbeidernes situasjon ved å forenkle virkeligheten og velge bort barna gjennom boikott og «barnefrie produkter». Redd Barna er ikke i tvil om hva vi vil foretrekke i kampen for en bedre verden for barn: Vi ønsker først og fremst at barnearbeid skal opphøre å eksistere. Men så lenge barnearbeid er en del av virkeligheten, ønsker vi oss norske bedrifter som partnere og støttespillere i denne kampen. Og så ønsker vi oss en velinformert og kritisk presse som bidrar til å holde saken levende. Det trenger barna.