Norsk natur – farvel?

De siste villmarkene krymper, hyttefeltene spiser seg innover i villreinens rike, kystnaturen bygges ned, og de siste intakte vassdragene er under press. Gigantiske brukonstruksjoner eller monstermaster truer våre vakre fjordlandskaper. Og oppetter vår internasjonalt berømte kyst ligger planene om vindmølleparker tett.

Hvert enkelt inngrep kan synes lite, men over tid blir virkningen stor. Gjennom foto- og kartserier kan man i dag kjøre virkeligheten i «hurtig kino», slik at de langsiktige virkningene av naturinngrepene kommer til syne. Det har vi gjort i boka «Norsk natur – farvel?». Klassikeren på dette området er norgeskartet som viser hvordan store sammenhengende naturområder skrumper inn: arealer med urørt natur, eller villmark, har minsket med tre fjerdedeler i løpet av de siste hundre åra. Sør-Norge har 5 prosent villmark igjen. Fylker som Østfold, Vestfold og Akershus har mistet all villmark. I dag foreligger grundige statistikker og fotodokumentasjon over utviklingen gjennom de siste hundre åra. Den vitner om en forvitringsprosess for flere ulike naturtyper:

Villmarkene: Store sammenhengende naturområder reduseres.

Fjellet: Byggingen på snaufjellet og i skoggrensen har økt om lag 25 prosent fra 1985 til 2005. Vi har et europeisk ansvar for å bevare villreinen. Sør-Norges villreinbestand er imidlertid nå delt opp i 23 mindre bestander, som hver for seg er sårbare.

Kysten: Byggingen i strandsonen avtar ikke. I noen fylker har byggeaktiviteten i strandsonen vært høyere etter 1995 enn i perioden 1985-95.

Vassdragene: Byggingen langs vassdragene øker.

Urskogene: Ekte urskog er praktisk talt borte og utgjør langt under 1 prosent av skogene. Skog eldre enn 160 år (som er langt yngre enn urskog) utgjør bare 2,3 prosent. Halvparten av rødlisteartene er skogslevende. Kalkfuruskoger med en rik flora er truet.

Våtmarkene: Deltaer, som blant annet er viktige mellomlandingsplasser for trekkfugl, er blitt en truet naturtype. Svært fuglerike våtmarker på Jæren er for lengst tørrlagt. Få av de rike orkidémyrer i landet er fremdeles intakte.

Hvis vi ikke får en endring i retning av en ny naturvernpolitikk, vil forvitringen av naturarven fortsette, og trolig øke. Situasjonsbildet støttes av Riksrevisjonen. I en rapport fra sommeren 2007 (Dokument nr. 3:11, 2006-07) gir Riksrevisjonen en hard dom over norsk arealpolitikk: «Dagens arealforvaltning bidrar til en nedbygging av områder som Stortinget har vektlagt skal ivaretas.»

Mange naturkvaliteter (som urørthet) eller naturtyper (som fjellviddene, myrene, strendene eller urskogen) har begrensede arealer – de er endelige eller ultimate ressurser. Disse arealene kan ikke økes over tid, verken ved teknologiske eller økonomiske grep, men bare holdes konstant eller minke. Det tar 10 000 år å danne en myr, og den kan ikke flyttes. Så lenge nedbyggingen fortsetter, betyr det at det blir stadig mindre igjen å verne for ettertiden. «Norsk rødliste 2006», utgitt av Artsdatabanken, viser at hele 3800 norske arter er mer eller mindre truet innenfor landets grenser. Hele 85 prosent av rødlisteartene er truet av ulike arealendringer. Vi bruker altså arealene feil.

Norge som stat har forpliktet seg sterkt til å ta vare på naturarven. Som det andre landet i verden var vi i 1993 raskt ute med å ratifisere den viktige konvensjonen om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. I 2003 lanserte den internasjonale naturvernorganisasjonen IUCN en kampanje for "å redusere tapet av biologisk mangfold vesentlig" innen 2010.

Norge var det første landet i verden som sluttet seg til kampanjen. Seinere har Stortinget vedtatt et enda strengere krav, nemlig å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010. Vi mener at er det noe land som avtalemessig har forpliktet seg til å ta vare på sin natur, så må det være Norge.

En redningsaksjon for norsk naturarv er mulig dersom politikerne går inn for det. Alternativene er «business as usual», eventuelt en trist historie hvor vi blir likegyldige og må si farvel til norske naturverdier. Det dreier seg om ulike veivalg, om alternative framtidsscenarier. Vi foreslår en redningsaksjon, hvor følgende elementer bør stå sentralt:

Økt vern av ulike naturtyper. Særlig viktig er det å øke skogvernet fra nåværende 1,5 til ca. 5 prosent, da halvparten av de rødlistede artene er skogslevende.

Koble seg på det svenske Artsprosjektet, for å bedre oversikten over landets artsmangfold, artenes miljøkrav og deres trusler.

Stoppe tapet av de siste villmarkene, for eksempel gjennom rikspolitiske retningslinjer. Det er ikke nok å overvåke det årlige tapet. Framtidige generasjoner vil nok heller ha intakt natur enn en nøyaktig beskrivelse over hvordan den forsvant.

Rikspolitiske retningslinjer for hvilke naturområder som ikke skal nedbygges: kyststrekninger som ikke skal ha vindmøller, fjellområder som ikke skal ha hyttebebyggelse, osv.

Redusere kommunenes frihet til å forbruke natur i et kortsiktig perspektiv. Gjeninnføre miljøvernledere med kompetanse i naturforvaltning i alle kommuner. I dag har over 90 prosent av kommunene sagt opp sine miljøvernledere. Gi kommunene midler til å registrere bedre sin lokale naturarv.

Vedta den nye naturmangfoldloven, med vekt på prioriterte arter og utvalgte naturtyper.

Opprette et betydelig naturarvfond (jf. det eksisterende kulturarvfondet).

En sentral amerikansk biolog har brukt uttrykket eremozoikum – ensomhetens tidsalder – for å beskrive en situasjon der tallrike medskapninger er forsvunnet for godt og bare er å finne i arkiver, i bøker og i museer: fargerike blomsterplanter, verdifulle treslag, sjeldne sopper, merkelige insekter, imponerende pattedyr og vakre fugleslag. Da blir kloden en fattig klode – i mer enn én forstand. Et viktig grep for å hindre ensomhetens tidsalder ligger i en mer bevisst arealdisponering. Bare ved å bevare tilstrekkelige arealer av de ulike naturtypene vil vi klare å ta artsmangfoldet med oss inn i framtida.

Bevaring av naturkvaliteter er en investering i framtida. Naturen er også vårt fremste trekkplaster for utenlandske turister. Vi har fremdeles mulighet til å unngå «ensomhetens tidsalder» i Norge. Veivalget er vårt.