Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Blodtur» på Netflix

Norsk Netflix-skrekk: ­Søvndyssende

«Blodtur» lever ikke opp til aldersgrensen sin.

SKREKK: «Blodtur» er den fjerde norske originalserien på Netflix. Hver episode i skrekkserien er en avsluttende novellehistorie. Video: Netflix Vis mer

TV: Skrekkfortellinger gjør seg usedvanlig godt i antologiformat. Vekstmulighetene er liksom uendelige når man for hvert kapittel starter med blanke ark.

Hver episode kan omhyggelig skissere et eget univers, før skrekken setter inn med et bloddryppende sluttpoeng.

«Blodtur»

2 1 6

Mørk humor / horror

Ute nå
Beskrivelse:

Norsk skrekkserie i seks selvstendige deler.

Kanal:

Netflix

«Kan bare anbefales om du er riktig så desperat etter underholdning.»
Se alle anmeldelser

Denne mønsteroppskriften har Netflix fulgt i sin nye norskspråklige serie «Blodtur». Tittelen smaker beskt, men er et godt frampek på den tidvis makabre festen vi her tar del i.

«Black Mirror» er seriens åpenbare forbilde, skjønt det kraftigste nikket går i retning Roald Dahls 80-tallsgrøss «Tales of the Unexpected». Det blir nervepirrende å se om skrekken har like gode livsvilkår på norsk jord.

Gru på en armlengdes avstand

«Blodtur» stikker ikke karakterskjebnene under en stol. I den akk så lange åpningssekvensen setter en nifs figur seg i et forsetet på en buss. Han gliser til passasjerene i bakspeilet, med visshet om hvilken destinasjon som venter dem.

For hver episode dveler kameraet ved en av passasjerene, som viser seg å være protagonist i sin respektive horrornovelle. Dessverre er og blir denne mannen med ljåen av en bussjåfør seriens mørkeste karakter.

Det er nemlig ambisiøst å bygge karakterer, historie og atmosfære på skarve 30 minutter. Hvis det ikke er en flink tekstforfatter bak roret, vil det fort skorte på noe. Og lik de færreste historiedrevne serier, tjener ikke halvtimesformatet disse fablene. I stedet virker det forhastende på handlingen og punkterende på alle ambisjoner.

Opptråkkede stier

Fortellingene beveger seg på sjangermessig godt opptråkkede stier.

Skrekkhistorier har det med å reprodusere seg selv, greit nok det, men her har samtlige episoder en ergerlig forutsigbar twist man kunne fornemme milevis i forveien. Andre går av sted i et haltende, sløvt tempo som gjør at hånda rykker i retning mobilen.

Og på sitt dårligste lener den uhellsvangre stemningen seg tyngre på strykeorkesteret enn selve historiefortellingen. Mest av alt er det kjedelig, og slett ikke så nifst som man skulle tro.

Blodet flyter

Noen kapitler er bedre enn de andre. Hit or miss.

I sesongåpningen «Ultimate Sacrifice» møter vi en Oslo-familie som har flyttet langt utenfor allfarvei. Flyttepraten utsettes (selvfølgelig) til øyeblikket man står utenfor det spooky huset, og da må man hilse på alle de rare menneskene som har blitt ens naboer.

Overraskende nok blir denne klisjémettede fortellingen en av sesongens bedre, da den minner om en tematisk krysning av Stephen Kings «Pet Sematary» og kult-horrorfilmen «The Wicker Man»

Seriens klart svakeste episode er derimot «The Elephant in the Room», der kontorets papirkutter – av giljotinmodell - lager en overtydelig uhellsvanger lyd.

Som om vi ikke visste at jobbfester er skumle!

«Three Sick Brothers» er en eneste bråkete hyttetur. Guttastemningen går til helvete takket være en plot-twist som talløse skolestiler en gang har lent seg på, for å ikke nevne «Shutter Island».

I det hele tatt lever ikke «Blodtur» opp til aldersgrensen, som i skrekksammenheng ofte regnes som et kvalitetsstempel. I stedet kompenseres manglende atmosfære med uventede slasher-øyeblikk, men historien blir ikke mindre uforløst av å se blodspruten utover veggen.

ELEFANTEN I ROMMET: Som om vi ikke visste at jobbfester er skumle! Foto: Netflix
ELEFANTEN I ROMMET: Som om vi ikke visste at jobbfester er skumle! Foto: Netflix Vis mer

Lyspunkt

Castingen er så som så, med unntak av lyspunktene Ine Marie Wilmann og Ingunn Beate Øyen. De klarer dessverre ikke å injisere nok skrekk inn i en slapp fortelling, som her har den ubestridte hovedrollen.

Enkelte av episodene er underholdende nok til å holde på en halvtimes oppmerksomhet, før de så forsvinner i en karantene-indusert gullfisk-hukommelse.

«Blodtur» kan bare anbefales om du er riktig så desperat etter underholdning. Horrorfans bør søke andre steder for å få sin daglige dose.

Hele Norges coronakart