MAMMON: Den norske selvgodheten har en alvorlig mangel: kultur, og nå særlig norske tv-serier. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
MAMMON: Den norske selvgodheten har en alvorlig mangel: kultur, og nå særlig norske tv-serier. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Norsk noir

Det norske kulturelle mindreverdighetskomplekset har krevd et nytt offer.

Kommentar

Sanntidskommentering i sosiale medier av nivået på debattprogrammer, tv-serier, fotballlag etc. er blitt en ny tidtrøyte, på «skjerm nummer to». Da skjerm nummer én denne uka viste premieren på den nye tv-serien «Mammon» var det som et utbrudd. Meningene rant over, aggresjonsnivået fløt fritt utover de fettete berøringsskjermene. «Urealistisk», «oppstyltet språk», «DÅRLIG LYD!!»

Årsakene til det oppdemmede raseriet over en ganske god, men ikke perfekt norsk thriller skyldes mer enn manglende impulskontroll på nett. Det skyldes kulturelt mindreverdighetskompleks. En mare som rir det norske folk, delvis med god historisk begrunnelse. Det som irriterer oss mest akkurat nå er disse hersens tv-seriene, som vi tror at hele resten av verden behersker. Unntatt oss.

Uheldigvis for norske serieskapere har dette nasjonale traumet bygget seg opp med god grunn. Som det har vært sagt til det kjedsommelige: med noen få, hederlige unntak har norsk tv-drama vært langt unna å kunne måle seg med nabolandenes produksjoner - og selvsagt milevis unna forbildene i USA.

Forhåndsomtalen av «Mammon» bygget opp til at denne serien skulle markere tidsskillet. Rettighetene til serien er allerede kjøpt av 20th Century Fox. Men hvor god må en norsk serie være for å overbevise oss om at vinden har snudd? Et ganske kløktig oppbygd manus, jevnt over gode skuespillerprestasjoner og god produksjon holder ikke. Det må være genialt, intet mindre. Høste priser internasjonalt. Eller gjøre et voldsomt kommersielt gjennombrudd. Ingen bruker tid på twitter til å ramse opp logiske brister hos Jo Nesbø, selv når byrådet i Oslo innsetter og parkerer politimesteren i hans siste bok, «Politi».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sannheten er vel at Norge som film- og tv-nasjon beveger seg i riktig retning. Årsaken er trolig en ganske målbevisst politisk satsning, kombinert med entusiasme og engasjement her hjemme for norskprodusert innhold. Besøkstallene varierer, kvaliteten også - men det kan være liten tvil om at bransjen har opplevd en kraftig profesjonalisering. Det gir seg blant annet utslag i at norske regissører og skuespillere er blitt mer attraktive internasjonalt. Espen Sandberg og Joachim Rønning skal stadig regissere den neste «Pirates of The Carribean», Morten Tyldum ferdigstiller nå sin nye film om britiske Alan Turing, som knakk tyskernes koder under 2. verdenskrig. Ingrid Bolsø Berdal og Aksel Hennie har fått roller i «Hercules». For å nevne noe. Berdal hevder overfor NRK at amerikanske agenter vet mer om norsk filmbransje enn det hun selv gjør. En norsk manusforfatter mener vi bare må kaste av oss mindreverdighetskomplekset; det at vi ikke klarer å få til det samme som svenskene og danskene. For slik er det ikke lenger.

Mens vi alle venter på å bli fullstendig og totalt overbevist om vår egen tilstrekkelighet, får vi smøre oss med god, gammeldags tålmodighet. Glede oss over at vi er blitt litt bedre. Håpe den borgerlige regjeringen ikke fortsetter å kutte i filmstøtten, og finne trøst i dette grunnleggende: at «scandinavian noir», som utlandet ynder å kalle alt vi lager - det sinnsformørkende, innesluttede - ikke bare er problemet, men også ser ut til å være løsningen.