Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Norsk olje i all evighet

Norsk olje feirer 50 år omtrent på denne tida. Her er en ærlig, og ikke så hyggelig tale til jubilanten og gjestene.

Kommentar

Denne uka var det 50 år siden den første oljen kom inn til land fra Ekofisk-feltet. Det historiske suset fikk en tilleggsdimensjon av noe som skjedde bare uka før. Da piplet de første oljedråpene opp fra det splitter nye Johan Sverdrup-feltet, som ventes å kunne produsere i nye 50 år.

Ut fra dette kan det virke som olje- og gassvirksomheten i Norge har et evighetsperspektiv. Olje- og energiministeren forsøker å underbygge dette ved å rette en advarende pekefinger: Etter Johan Sverdrup er det ingen flere store utbygginger på vei, vi trenger flere. Vi må lete mer. I all rettferdighet; han er ikke alene om å mene dette. Det er et stort politisk flertall på Stortinget for omfattende leteaktivitet. Norge har en ambisiøs klimapolitikk, men når det kommer til petroleumspolitikken virker det som om vi ikke vil akseptere at de to hensynene kommer til å frontkollidere.

SKAVLAN: Da Greta Thunberg gjestet «Skavlan», svarte hun på kritikken som er rettet mot henne. Video: Med tillatelse fra TV 2 Sumo Vis mer

De fleste land har en slik sektor. I Brasil ser vi nå at regnskogen ses på som for økonomisk attraktiv for utvikling, til at den kan være et instrument i en aktiv klimapolitikk. I mange europeiske land har det vært kullindustrien. Bilindustrien har hatt samme posisjon i en rekke land. De er for store, for avgjørende for økonomien til at akkurat denne skal ta belastningen ved at vi omstiller. Det sier seg selv at dersom vi legger alle disse ønskene på toppen av hverandre, velter lasset.

I Norge er det oljen som har denne rollen, til tross for at vi vet at det er funnet mer olje, kull og gass enn det verden kan forbrenne hvis vi skal unngå at klimaet løper løpsk. I november kommer en rapport fra Stockholm Environment Institute som beregner hvor mye mer olje, kull og gass som er under produksjon eller planlegging, i forhold til hvor mye vi kan forbrenne og samtidig nå klimamålene. De foreløpige beregningene derfra taler sitt tydelige språk. I 2030 vil verden produsere 50 prosent mer fossile brensler enn hva vi kan for å holde oss innenfor veien mot 2 graders oppvarming, og hele 130 prosent mer enn vi kan dersom vi vil forsøke å begrense oppvarmingen til 1,5 grader.

Når norske politikere, næringsliv og fagforeninger advarer mot mindre oljeleting, sier de i realiteten dette: Det er nok fossile brensler, men ikke hos oss!

Evighetsperspektivet er altså falskt. Oljen tar ikke slutt, men det må bli slutt på oljen. Her ligger grunnlaget for et av de vanskeligste dilemmaene Norge står i de neste tiåra. Det dreier seg om nesten 200 000 arbeidsplasser, store inntekter til statskassa og investeringer i milliardklassen. Det er uansvarlig å si at alt dette skal bort, sies det.

Den ubehagelige sannheten er likevel denne: Alt skal bort, og det kommer til å skje i løpet av relativt kort tid. Oljen og gassen kommer til å få en mindre posisjon i norsk økonomi framover, uansett. Sysselsettingen vil falle, inntektene til staten vil falle og det samme vil investeringene.

Noe annet er ikke bare umulig, det er urealistisk. Klimapolitikken vil strammes til, og samtidig vil fornybar energi stadig bli billigere. Å insistere på full fart i olje- og gassindustrien vil også ha politiske kostnader for Norge. Denne uka var det en svær reportasje i den ledende tyske avisa Die Welt, som gjorde et stort nummer av det umusikalske ved at Norge kjemper for ambisiøse, internasjonale klimaavtaler, samtidig som vi åpner et nytt, gigantisk oljefelt. Denne dissonansen vil klinge stadig mer falskt. Norge må finne en måte å komme denne kritikken i møte, for eksempel gjennom mer vern. Regjeringen har en mulighet til det snart, når de skal trekke en ny grense for den såkalte «iskanten» i nord.

Det oppstår et dramatisk problem til som følge av evighetsperspektivet. Når vi luller oss inn i troen på at norsk olje- og gass kommer til å ha en lang og løfterik framtid, undervurderer vi hvor fort og hvor hard omstillingen vekk fra den kommer til å bli. Vi blir dessuten for treige. «Hva skal vi leve av etter oljen» er en utslitt frase, men det er lite som tyder på at vi tar den tilstrekkelig på alvor. Vi er ikke i rute. Hvis vi tar bort oljen og gassen, har vi et økende handelsunderskuddet med utlandet. Det er ikke en perfekt indikator på hvordan det går med norsk økonomi. Tre tiår før verden skal nå netto null utslipp er det likevel et klart hint om at vi er altfor avhengige av olje- og gass.

Vi liker å tro at vi i Norge er gode på å styre oss gjennom kriser og lande på beina. Når det gjelder å gi slipp på oljeeventyret og omstille oss mot noe annet, er norsk politikk foreløpig oppsiktsvekkende dysfunksjonell. Når vi nå utbringer en skål for 10 000 milliarder på bok i oljefondet, skal vi minne hverandre på det ikke sikrer oss et velstående, bærekraftig og konkurransedyktig Norge i 2050. Foreløpig ligger vi bare an til en kraftig bakrus.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media