Norsk pelshandlerprosa

Interessant tidsdokument i skyggen av Helge Ingstad.

BOK: Året før Helge Ingstad kvittet seg med sin advokatpraksis, dro en annen, mindre kjent nordmann til Canada, landet Ingstad i 1931 skulle bli berømt for å ha reist til med utgivelsen «Pelsjegerliv. Blant Nord-Canadas indianere». Han het Einar Odd Mortensen, kom fra Bærum, var som mange smågutter oppvokst med James Fenimore Coopers indianerbøker og drømte om et annet liv enn det familiens møbelhandel eller hverdagen som landbrukslærling i Hedmark kunne by ham. I 1925 forlot han Norge til fordel for Canadas villmark og et ensomt og kaldt liv som handelsmann. Tre år seinere vendte han hjem til farens geskjeft. Snart begynte Mortensen å skrive ned minnene. Muligens har Ingstads suksess fått ham til å legge notatene vekk, for noen bok ble det ikke før barna hans oppdaget tekst og fotografier lenge etter at Einar Odd Mortensen sr. var død. Når Gyldendal nå utgir det åpenbart ufullendte manuskriptet, er boka blitt utstyrt med omtrent samme undertittel som Ingstads klassiker.

Nøkternt

«Pelshandleren» er en sympatisk og liketil beretning om det barske livet blant pelsjegere og trekkhunder. Noen steder likner den dagboka, andre ganger trekker Mortensen lengre linjer. Han skriver som oftest nøkternt om landskapet og menneskene han møter, men nå og da tillater han seg rausere skildringer av naturen og årstidene som er så avgjørende for livet i Canadas ødemark.

Store barn

Her og der reflekterer Mortensen også friere over menneskenes utferdstrang, jakt på lykken og de mer eksistensielle sidene ved det uvanlige valget han har tatt: «Virkelighetens jaktmarker er bare den ytre formen der vår indre menneskelighet hvileløst flakker om fra camp til camp, fra sesong til sesong».Først og fremst bruker han plassen på å beskrive levesettet til indianerne han handler med. De lever i liten grad opp til Mortensens Fenimore Cooper-idealer, illeluktende og henfalne til ildvann som de viser seg å være. En viss sympati med de stolte folkene som ble frarøvet sitt land viser han nok, men samtidig er Mortensen en mann av sin tid. Indianerne framstår som store, usiviliserte barn man må passe grundig på om man ikke skal bli lurt: «Som regel er de blide, disse cree-indianerne, og blir de sinte, går det fort over». Men de er upålitelige «i ett og alt». Vår tids bevissthet om overbeskatning av naturressursene er fraværende, men Mortensen problematiserer både jaktens ikke alltid like hensiktsfulle skyteiver og misjonærenes higen etter å omvende indianerne til akkurat sin trosretning. Boka hans er et verdifullt tidsdokument. Men noen ny Ingstad blir han ikke.