IKKE SENSASJONELT: Det vil fortsatt være overraskende, men ikke lenger sensasjonelt, hvis Hareide får et landsmøteflertall med på å åpne for samarbeid med Ap, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones
IKKE SENSASJONELT: Det vil fortsatt være overraskende, men ikke lenger sensasjonelt, hvis Hareide får et landsmøteflertall med på å åpne for samarbeid med Ap, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Veivalg i KrF:

Norsk politikk holder pusten

Norge venter på at et ekstraordinært landsmøte i et lite sentrumsparti skal avgjøre om landet får en borgerlig regjering med Høyre-statsminister eller en rødgrønngul regjering med Ap-statsminister. KrF blir høstens mest omtalte og ettertraktede parti, men får uansett utfall av skjebnevalget 2. november en tornefull vei videre.

Meninger

KrF sprang i 1933 ut fra kristen-fløyen av Venstre, og fikk sitt rikspolitiske gjennombrudd i 1945 som et svært selvstendig borgerlig parti. Man gikk en lang vei fram til de borgerlige firepartiregjeringene i 1963 og 1965.

Hans Olav Lahlum.
Hans Olav Lahlum. Vis mer

EF-striden i 1972 tok hardt på samholdet også i KrF, og partiformann Lars Korvald fryktet at partiet skulle sprekke. Men fløyene i KrF hadde i sin tro det sterke felleslimet Venstre manglet, og Korvald ble statsminister for en sentrumsregjering i 1972. Høyre var innstilt på å støtte ham som statsminister ved et borgerlig flertall i 1973 eller 1977.

KrF inngikk seinere flere budsjettforlik med Ap, men regjeringskoalisjonene var med Høyre og Sp. En ny storhetstid kom da Korvalds disippel, Kjell Magne Bondevik, mesterlig utnyttet en uventet sjanse til å bli statsminister i 1997.

Det utløste en borgerlig samarbeidskrise da Høyre gikk sammen med Ap for å felle sentrumsregjeringen våren 2000, men den ble ikke mer langvarig enn at Bondevik høsten 2001 gjenoppsto som statsminister for en regjering hvor Høyre var største parti. KrF ble stående igjen på borgerlig side da Sp i 2005 tok det siste lille hoppet over til de rødgrønne.

Fallet ved stortingsvalget i 2005 innvarslet en varig nedgang for KrF: 12,4 prosent i 2001 ble til 6,8 prosent i 2005 og 5,5 prosent i 2009. KrF hadde stort velgergrunnfjell og høyt medlemstall, men flere medlemmer over 80 enn under 40.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Med en karismatisk ung partileder i Knut Arild Hareide, la partiet seg først i stabilt sideleie med 5,6 prosent i 2011 og -13, men etter en liten nedtur med 5,4 prosent i 2015 kom et kritisk fall til 4,2 prosent i 2017.

I 2013 holdt man fast på at regjeringssamarbeid med Frp var uaktuelt, men posisjonen som samarbeidspartier utenfor regjeringen presset Venstre og KrF ned mot sperregrensen i 2017. Venstre besvarte nesten-katastrofen med en u-sving og gikk i regjering med Frp. KrF satt igjen med en avgjørende vippeposisjon i Stortinget, men har ikke fått ønsket uttelling så langt og har (i likhet med Venstre) ligget mye under sperregrensen i høst.

KrFs problemer har åpenbart sammensatte årsaker. Men kampen om regjeringsmakten er blitt enda viktigere og KrFs utydelige posisjon har vært et voksende problem. En påminnelse kom da det svenske søsterpartiet Kd nylig gikk fram på en høyredreining og et klart ja til en borgerlig regjering.

Hareide var partileder da KrF gjorde etterkrigstidas dårligste valg, men det kan argumenteres for at han samtidig var den som reddet partiet over sperregrensen. Partilederen har vært mer populær enn partiet ,og oftest kommet godt ut i debattene.

Et problem i fjorårets valgkamp var for stor avhengighet av partilederen. Det kan være en betimelig kritikk at Hareide ventet for lenge med å avklare KrFs posisjon i regjeringsspørsmålet. Det er imidlertid ikke lett å skifte kurs når partiet er delt på midten om hvilken vei man skal svinge. Hareide er ung og liberal, men det er ingen klar generasjonsmotsetning – som framgår av at flertallet i KrFU vil inn i dagens regjering.

Mest er det en geografisk motsetning hvor langt de fleste i KrFs konservative kjerneområder på Sørlandet og Vestlandet vil samarbeide med Høyre, mens en åpning mot Ap får mye mer støtte på det sentrale Østlandet, i Trøndelag og deler av Nord-Norge. Regjeringssamarbeid med Ap skremmer slett ikke KrF i Oppland, hvor man lenge har vært i rødgrønngul koalisjon med Sp, Ap og SV. Men tanken er fortsatt rystende for mange KrF-lag i Agder-fylkene og Rogaland, hvor partiet ofte står nærmere Frp enn Ap.

At Hareide blir en historisk KrF-leder står klart. Hvor det vil lede ham og partiet er desto mer uklart. Mange nyinnmeldinger de siste dagene viser støtte til partilederen, de langt færre utmeldinger skyldes mest at motstanderne hans mobiliserer innenfor partiet. Raset av utmeldinger kommer etter landsmøtet, og blir størst hvis Hareide får flertall der.

Det er ikke dermed gitt at det motsatte veivalget gir større sjanse til å overleve som stortingsparti i 2021. I 2017 tapte KrF mange velgere til Høyre og Frp, men tapet var størst til Sp og rødgrønn side.

Et flertall av nåværende velgere vil helst samarbeide til høyre, men de tillitsvalgte på landsmøtet avgjør. KrF har tradisjonelt hatt en partikultur liknende Ap's, hvor tillitsvalgte viser stor lojalitet til partilederen. Konservative KrF-tillitsvalgte i bibelbeltet lar seg neppe rikke av støtten fra eksstatsminister Bondevik, som de lenge har ansett for liberal.

Viktigere for Hareide er kanskje støtteerklæringer fra noen regionale partihøvdinger på Vestlandet, men hans anbefaling svekkes når begge nestlederne går mot den. Hareides venstrefløy styrkes av at mange fra høyrefløyen har lagt opp eller meldt overgang. Et knepent flertall i stortingsgruppen heller mot samarbeid til høyre, men den borgerlige forankringen der ble også svekket ved forrige valg.

Det vil fortsatt være overraskende, men ikke lenger sensasjonelt, hvis Hareide får et landsmøteflertall med på å åpne for samarbeid med Ap. Uansett hvilken vei flertallet vipper, vil det være krevende å gå inn i et regjeringssamarbeid som nesten halve landsmøtet er mot.

I samsvar med partikulturen nedtones spørsmålet om lederens stilling. Det synes likevel klart at Hareide etter en så klar advarsel mot Frp, ikke kan lede KrF inn i et regjeringssamarbeid med dem. Enten er partilederen ganske sikker på å få et flertall med seg – eller så har frustrasjonen nådd et punkt hvor han velger å avklare selv om det mest sannsynlig ender med avgang.

Bare litt spissformulert blir spørsmålet nå om partiet har havnet i feil selskap eller om partilederen har havnet i feil parti. Et pessimistisk gammelt politisk jungelord sier at spørsmålet ikke er om alt vil gå til helvete, men når det skjer og hvem man da kan legge skylden på. Det har urovekkende aktualitet for Hareide og andre sentrale aktører i KrF: Det er kort mellom dommedagsprofetiene på begge fløyer nå.

Høsten 1945 foreslo Gerhardsen å invitere KrF, Venstre og NKP til regjeringssamarbeid. Slik sett var det en arv fra landsfaderen som Jonas Gahr Støre tok opp, da han før stortingsvalget i fjor holdt døra vidåpen for regjeringssamarbeid med KrF.

Planen var også for Støre å bygge en bred sentrum-venstre-koalisjon for å holde Stortingets to mest høyrevridde partier ute av regjeringen. Det gjenstår å se om Støre ett år forsinket kan få uttelling for den strategien. Det er være eller ikke være for Hareide som partileder i KrF nå. Kanskje er det også nå eller aldri for Støre som statsminister i Norge.