Norsk politikk i Kosovo

Det er få som tror at dagens konflikt i Kosovo isolert sett vil føre til regulære krigshandlinger. Til det er misforholdet mellom partene for stort.

Det er ingenting som tyder på at albanerne i Kosovo vil være i stand til å utforde den jugoslaviske hær. Men det er ikke dermed sagt at kosovo-albanske ekstremister ikke kan gjennomføre irregulær krigføring og terrorhandlinger i et forsøk på både å «straffe» og provosere serberne til mottiltak som vil føre til en eskalering av konflikten. Det kan ikke utelukkes at væpnede albanske grupper eller Kosovos frigjøringsarmé (KLA) vil kunne tenkes å foreta aksjoner i naboland med albanske minoriteter. KLA har allerede påtatt seg ansvar for minst én slik aksjon. Og vi kan heller ikke utelukke at væpnede grupper søker tilflukt og støtte blant den albansk-etniske befolkningen i nabolandene. En rekke uttalelser fra etnisk-albanske ledere i Makedonia og Albania i forbindelse med de siste ukers begivenheter i Kosovo har minnet oss om det sterke slektskapet mellom alle albanere, uansett land. Dette slektskapet kan fort føre til deltakelse av eksterne elementer i Kosovo, noe som vil kunne øke faren for at konflikten brer seg ut over Jugoslavias grenser til nabolandene. Alle slike tilløp vil bidra til å høyne konfliktnivået, samtidig som det vil kunne trekke andre stater med i direkte konflikthandlinger. Det sier seg selv at en voldsspiral av denne type vil være helt uakseptabel i dagens Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når det snakkes om kosovo-albansk selvbestemmelse er det viktig å erkjenne at det ikke finnes internasjonal støtte for et uavhengig Kosovo, og langt mindre for et «Stor-Albania». Derimot er det støtte for en større grad av selvstyre for Kosovo innenfor Jugoslavias internasjonale grenser. Vi støtter hverken status quo eller selvstendighet for Kosovo. En løsning av Kosovo-konflikten må respektere FRJs territorielle integritet, og må være i tråd med internasjonale avtaler og konvensjoner.

Norge har, sammen med de fleste andre land, fordømt serbiske myndigheters brutale aksjoner i Kosovo den seneste tiden. Vi har påpekt at serbiske politistyrker har brukt utilbørlig makt, ikke minst overfor sivile og fredelige demonstranter. Slik opptreden er uakseptabelt i dagens Europa. Vi insisterer dessuten på at serbiske myndigheter må sikre at menneskerettighetene til samtlige innbyggere i Kosovo respekteres fullt ut. Men vi fordømmer også terrorhandlinger begått på kosovo-albansk side.

Når enkelte griper til terrorhandlinger i Kosovo er dette et tegn på utbredt frustrasjon og radikalisering. Den beste oppskriften for å bekjempe terrorisme er for serbiske og jugoslaviske myndigheter å inkludere kosovo-albanerne i en reell politisk dialogprosess. Kosovo-albanerne må få et reelt alternativ til politisk vold. Politisk dialog er et slikt alternativ.

Norges holdning gjennom flere år har vært at den eneste farbare vei ut av Kosovo-problemets hengemyr er gjennom politisk dialog mellom serbiske og jugoslaviske myndigheter på den ene side og kosovo-albanske representanter på den annen. Vi mener at det kosovo-albanske folk er best tjent med en fredelig løsning. Det mener vi at den serbiske befolkningen i Kosovo, så vel som i Serbia forøvrig, også er. Norge støtter moderate politiske krefter i Kosovo som ser at ikkevold og politiske forhandlinger er den eneste aktuelle fremgangsmåte for å bedre forholdene for sitt folk.

Hvordan skal det internasjonale samfunnet forholde seg til utviklingen videre fremover i Kosovo? Hvilke virkemidler har vi?

Sant Egidio-stiftelsen i Roma har i en årrekke nedlagt et møysommelig forhandlings- og meklingsarbeid for å bringe partene nærmere en løsning. Det var Sant Egidio-stiftelsen som bidro til skoleavtalen fra 1.9.1996, og det er samme organisasjon som i tiden etter har forsøkt å få avtalen implementert. Forhandlingene har ikke vært enkle, og problemene har ikke bare vært på serbisk side. Vi håper imidlertid at tiden nå snart er inne for å implementere avtalen, til tross for dens begrensninger. Dersom skoleavtalen kan implementeres på en meningsfull måte, vil dette virke som et tillitskapende tiltak som vil kunne få ringvirkninger også på andre områder. Norge vil fortsatt støtte Sant Egidio-stiftelsens arbeid, og jeg var nylig i Roma for å diskutere dette med deres megler Vincenzo Paglia.

Vi vil også videreføre vårt humanitære bistandsengasjement i Kosovo. Norge ga i 1997 omlag 16,5 millioner kroner i humanitær bistand til prosjekter i Kosovo. Bistandens hovedformål har vært å bidra til forsoningsskapende tiltak. Vi har blant annet støttet Kirkens Nødhjelps prosjekt for rehabilitering av et tyvetalls skoler for både serbiske og albanske barn. Vi har også støttet prosjekter gjennomført av Norges Røde Kors og Leger uten grenser.

Kosovo-spørsmålet er et internasjonalt anliggende og står høyt på den internasjonale politiske dagsorden. Det er vilje og evne til å benytte det fulle register av diplomatiske og politiske virkemidler. Kontaktgruppen, EU og FNs sikkerhetsråd er involvert, og alle parter krever at det umiddelbart ble iverksatt tiltak for å innlede en politisk dialog. Det er besluttet en rekke diplomatiske tiltak, i tillegg til spesifikke sanksjoner mot FRJ. Sanksjonstiltakene omfatter våpenembargo, embargo mot salg av utstyr som kan benyttes i undertrykkelsesøyemed, visumnekt for serbiske myndigheter med ansvar for politiaksjonen i Drenica-området, samt et moratorium på eksportkreditter. Norge er allerede i gang med å implementere de nevnte sanksjonstiltakene. Disse tiltakene vil bli opphevd så snart jugoslaviske myndigheter oppfyller det internasjonale samfunnets krav for en politisk løsning på Kosovo-konflikten.

Kontaktgruppen har dessuten anmodet Jugoslavia-domstolen i Haag om å vurdere eventuelle folkerettsbrudd som kan ha blitt begått under serbiske politistyrkers aksjon i Drenica-området.

I tillegg har Kontaktgruppen gitt sin støtte til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og dennes ulike tiltak for å bidra til en fredelig politisk forhandlingsløsning. Blant annet har OSSE utpekt den tidligere spanske statsministeren Felipe Gonzales som spesialutsending til FRJ. OSSEs initiativ representerer etter vårt syn en god anledning for president Milosevic, jugoslaviske myndigheter og kosovo-albanske representanter til å finne frem til en gjensidig akseptabel løsning. Et samarbeide med OSSE vil være et godt utgangspunkt for en normalisering av Jugoslavias forhold til OSSE og til verdenssamfunnet for øvrig. Det er OSSE som i disse dager rapporterer til Kontaktgruppen om serbisk respons på gruppens krav om internasjonal megling og reell politisk dialog.

I tillegg arbeider vi for at det snart vil la seg gjøre å gjenopprette OSSE-sendelaget til Kosovo, Sandjak og Vojvodina. Dette sendelaget ble først opprettet i 1992 og hadde som oppgave å fremme dialog mellom myndighetene og befolkningsgruppene i de tre nevnte regioner. Sendelaget skulle i tillegg overvåke menneskerettighetssituasjonen, samt bistå jugoslaviske myndigheter med informasjon om lovgivning om menneskerettigheter, beskyttelse av minoriteter, frie medier og demokratiske valg. Sendelaget var på det tidspunkt en nyskapning innen internasjonal krisehåndtering og konfliktforebygging og ble ledet av den norske ambassadøren Tore Bøgh. Imidlertid skulle beslutningen om å suspendere Jugoslavias medlemskap føre til at jugoslaviske myndigheter reagerte med å nekte å forlenge avtalen om sendelagets tilstedeværelse. Dette førte dessverre til at sendelaget ble trukket ut allerede i juli 1993.

Kontaktgruppen skal snart møtes igjen for å vurdere hvorvidt jugoslaviske myndigheter har gjort tilstrekkelig innsats for å iverksette en politisk dialog. Det er vår oppfatning at en internasjonal megler vil kunne hjelpe de to gruppene til å finne frem til en løsning som er akseptabel for alle, og at FRJ må akseptere dette. Vi håper at myndighetene i FRJ og Serbia, så vel som kosovo-albanske representanter, griper denne muligheten for en politisk løsning. Videre vold vil ikke gi noen løsning på Kosovo-konflikten.