Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Asylpolitikken

Norsk råskap

Det finnes ingen unnskyldning for Norges behandling av Abbasi-familien. Det skader oss å godta denne hardheten.

GAVEPAKKE: Asylfeltet har vært en gyllen gavepakke fra statsminister Erna Solberg til Fremskrittspartiet, skriver innsenderen. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
GAVEPAKKE: Asylfeltet har vært en gyllen gavepakke fra statsminister Erna Solberg til Fremskrittspartiet, skriver innsenderen. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix Vis mer
Meninger

Antallet asylsøkere som kommer til Norge er rekordlavt. I hele 2018 søkte bare 2655 personer om asyl, og innen utgangen av mai i år bare 796. Likevel forblir vi like nådeløse mot mange av dem som stadig kommer hit.

Rune Berglund Steen
Rune Berglund Steen Vis mer

Samtidig som Afghanistan har blitt kåret til verdens minst fredelige land av Global Peace Index, og dermed gått forbi Syria i elendighet, fare og frykt, er familien Abbasi til sist tvunget ut av Norge. Ungdommer som har tilbrakt hele livet på flukt og aldri engang vært i Afghanistan, er tvangssendt til et land enhver av oss ville være livredde for å reise til. Selv soldater med tung bevæpning vet at en reise til Afghanistan er noe de gjør med risiko.

Taibeh, jenta som har kjempet som en løve for familien, ble selv født i Iran etter at foreldrene hadde flyktet fra Afghanistan i 1998, den gang Taliban ennå satt ved makten. Da Taibeh, moren og søsknene kom til Norge i 2012 og ble innvilget opphold, fikk de oppleve et øyeblikk av ro og trygghet i et hav av ustabilitet og frykt.

Det skulle ikke vare. Allerede i 2014 trakk norske myndigheter oppholdstillatelsen tilbake fordi faren dukket opp. Det som burde ha vært en lykke for familien – gjenforeningen med faren – ble i stedet et mareritt. At faren deretter forsvant igjen, endret ikke norske myndigheters vurdering. Familien skulle ut. Og denne helga skjedde det, etter år med kamp, rettssaker og demonstrasjoner.

Dermed har vi mistet en familie med sterke og inspirerende mennesker. Og de har mistet alt de noen gang har hatt.

I Norge har asylfeltet siden 2013 vært gitt som en gyllen gavepakke fra statsminister Erna Solberg til Fremskrittspartiet. Norge er dermed det eneste landet i Vest-Europa hvor asyl- og innvandringspolitikken har vært ledet av et høyrepopulistisk parti gjennom hele flyktningkrisen. Det har vært merkbart. I den verste flyktningkrisen i Europa i moderne tid, har vi satt ut ansvaret for feltet til partiet som i årevis har profilert seg på sin anti-solidaritet med mennesker på flukt. Vi trenger å kjenne litt på det hver gang vi tar en sup av egen overflod.

Vi trenger også å kjenne på dette: I 2018 druknet det omtrent like mange - eller flere - mennesker i Middelhavet i forsøket på å ta seg over til Europa som antallet asylsøkere som fikk beskyttelse i Norge. Hver mottaksplass som har stått tom i Norge de siste åra, bør tenkes som et symbol for et av menneskene som aldri nådde fram.

Selvsagt finnes det en del gode og humane vedtak i asylsaker. En del mennesker får beskyttelse. En del mennesker får nyte godt av menneskerettene. Likevel er det riktig å si at det norske asylsystemet også har utviklet en ekspertise på råskap. Det er et forutsigbart og uendelig trist resultat av en årelang foredling av ferdighetene.

Ta bare Utlendingsnemndas forbilledlige tydelighet om at menneskerettene riktignok tilsier at Ehsan Abbasi (nå 16 år) burde ha fått opphold i Norge, men at det er viktigere å straffe foreldrene for det gale man mener de har gjort etter årevis på flukt. «Barnets beste er et viktig hensyn, men innvandringsregulerende hensyn veide altså tyngre i denne saken», slik Utlendingsnemndas direktør Ingunn-Sofie Aursnes uttalte.

Ikke engang UNE trodde altså at en retur til Afghanistan var best for Ehsan, men det var angivelig best for Norge. Fru Justitia er ment å være blind, men ikke for menneskelig lidelse, ikke for urett, og ikke for menneskerettighetene.

Og akkurat hvor «innvandringsregulerende» trenger vi å bli? Betyr det at asylsøkere og flyktninger nå er noe som helst skal reguleres bort? Tidl. statsråd Sylvi Listhaug har ønsket seg null asylsøkere. Et siktemål om null asylsøkere er et siktemål om null rettssikkerhet, null humanitet og null barmhjertighet.

Som om Utlendingsnemnda ikke allerede hadde gjort skade nok: Under transporten har Politiets utlendingsenhet skilt Ehsan fra moren, siden det viste seg vanskelig å tvangsreturnere henne av helsemessige årsaker. Det er ikke, og kan ikke være, norske politifolks jobb å gjøre ubotelig skade på uskyldige mennesker.

Dette er vår vakt. Det er nå vi kan gjøre en forskjell til fordel for sårbare mennesker. I stedet har Norge dyrket fram en nesten ubeskrivelig hardhet i behandlingen av mange mennesker i en av de mest utsatte og sårbare situasjonene som finnes. Utlendingsnemnda har blitt profesjonelle på å argumentere seg bort fra både menneskerettslige og humanitære hensyn, ikke minst langt bort fra hensynet til barns beste, og til å kjempe som løver mot sårbare mennesker.

De toneangivende politikerne har blitt profesjonelle på å overlate det meste til forvaltningen, og i høyden passe på at Utlendingsdirektoratet (UDI) ikke gir etter for upassende humane utskeielser. Politiet har blitt profesjonelle på å gjennomføre raid på natta, mens landet sover, og få folk på et fly i retning en av klodens verste krigssoner før noen rekker å få sukk for seg.

Det betyr at vi andre trenger å bli enda mer profesjonelle på å protestere. Vi må bli enda flinkere til å vise at dette ikke er det landet vi ønsker oss. Vi vet at asylpolitikken rommer komplekse spørsmål, men vi vil aldri godta denne unødvendige brutaliteten.

For hva vi som samfunn har gjort med familien Abbasi, var ikke nødvendig. Det hadde ikke skadet oss å la dem leve et trygt og verdig liv her. Det skader oss å godta denne hardheten. Vi har også gjort dette i full viten om hvor ødeleggende det vil være for familien.

I sin tid avsluttet den romerske statsmannen Cato den eldre sine taler med de berømte ordene «Forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges». Til sist ble Kartago ødelagt. Alle som ønsker en mer medmenneskelig asylpolitikk, trenger å avslutte våre innlegg med ordene:

«For øvrig mener vi at Utlendingsnemnda bør nedlegges, og at Justisdepartementet må ledes av folk som ikke får sin primære informasjon om asylsøkere fra Resett og desslike, og vi vil ikke glemme politikerne som satt stille mens råskapen vant fram.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling