Norsk rekord i rockbiografi

En bandbiografi av internasjonalt format hører til sjeldenhetene i Norge. Den nye boka om a-ha er likevel ikke uten svake punkter.

BOK: Norske bandbiografier har tradisjonelt vært dvaske greier, uten dybde og uten litterær verdi, like glansbildetegnende og lidenskapsløst fortalt som biografier om norske sportsutøvere.

a-ha er et internasjonalt fenomen, og fortjener derfor også å bli tilgodesett med den første norske bandbiografien av internasjonalt format her hjemme.

Belest i faget

Forfatter Jan Omdahl er, dømt ut ifra «The Swing Of Things»s oppbygging og temperatur, åpenbart godt belest i den vriene rockbiografisjangeren, hvor psykologisering, musikkritikk, dyneløfting, historieskriving og litterært håndverk skal gå opp i en høyere enhet.

Det skjer gledelig ofte her.

Ved første øyekast ser «The Swing of Things» rotete sammensatt ut, man får følelsen av at den er layoutet i hjel i et forsøk på å gjøre en tjukk bok (400 sider) mer salongbordvennlig.

Om formen og bilderikdommen innimellom står noe i veien for innholdet, er boka som sådan velskrevet tvers igjennom, ført i en muntlig og diskuterende form som synes inspirert av mestere i faget som Johnny Rogan (Byrds, Smiths, Van Morrison), David Cavanagh (den store Creation Records-boka) og Barney Hoskyns, sistnevnte har blant annet skrevet en biografi om Paul Waaktaar-Savoys favorittband The Band.

Narrativ nerve

Omdahl er spesielt god når han tegner det han selv kaller «et psykologisk portrett» av gruppa a-ha, et bilde som for så vidt bekrefter det inntrykket a-ha har gitt av seg selv opp igjennom åra, men som likevel tilføres nytt blod og nye perspektiver. Slike studier i mellommenneskelig dynamikk, egosentrisitet, strategisk oppførsel og kreativ seigpining er hva gode rockbiografier lages av - a-ha-boka er ikke noe unntak. Denne delen av boka er skrevet med sterk narrativ nerve og intens problematiserende kraft, og slik blir det stor lesning av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Elton-eksentrisitet

De individuelle, tabloidvennlige portrettene (inkludert ektefeller og samboere) av Morten Harket, Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen er kanskje mer underholdende, men også noe endimensjonale og forutsigbart mytebekreftende. Slik blir Harkets rolle som kosmisk tåkefyrste av høyeste rang nok en gang streket under, spesielt gjennom en hysterisk passasje om hans bruk av healer. Når det beskrives hvordan Harket over mobiltelefon får hjelp av healeren til å velge riktig biff i butikken, ser vi konturene av norsk popstjerneeksentrisitet på Elton John-nivå.

Mest skuffende er det at den gamle musikkjournalisten Omdahl tar så lett på a-has musikk.

Det kommer noen påstander om dens storhet, subsidiært dens manglende storhet innimellom, men det nappes bare i overflaten. Innledningsvis får vi en helt grei kontekstuell plasseringsøvelse av a-ha versus annen pop og rock på 80-tallet, men å dra opp skillet mellom a-ha som kunstrockband og a-ha som lett popband er ikke spesielt vanskelig. Den store boka som dissekerer a-has produksjon må Omdahl - eller noen andre - gjerne skrive neste gang.

Dobbeltrolle

Svakheten med en autorisert biografi som denne, er selvsagt at den paranoide leser tenker at det er mer her. Durkdrevne popstjerner med 20 års fartstid innser at de må slippe ut en del gørr for å gjøre sin egen historie leseverdig og troverdig, samtidig står de fritt til å holde annen gørr tilbake.

En side av samme sak er skvisen en autorisert biograf havner i: Stilmessig sikksakker Omdahl litt usikkert mellom rollen som kritisk, elegant og tidvis latterliggjørende observatør (bra) og deltakende, fortrolig kompis med en jovial, intern tone (ikke så bra).

Innvendingene til tross - dette er en stor, grundig og høyst leseverdig bok, en godt skrevet page turner som bør appellere like mye til organisasjonsledere og gruppepsykologer som til a-ha-fans av variabel dedikasjon.

Jan Omdahl legger lista på et krevende nivå i en sjanger som vil oppleve en eksplosjon i Norge ti-tjue år fram i tid - når alle a-has norske etterkommere på den internasjonale arenaen skal få sin historie fortalt.

Slik har Omdahl utført sitt oppdrag på en mer enn god måte.