FØRST UTE: Trine Rein lever ut puddelrockeren i seg. Foto: NRK
FØRST UTE: Trine Rein lever ut puddelrockeren i seg. Foto: NRKVis mer

Norsk rock i første runde av Stjernekamp

Vi anmelder låt for låt.

Trine Rein «10.000 lovers (in one)» av TNT
Trine Rein har absolutt teknikk og piper til å bære Norges eneste internasjonale hårmetal-hit noensinne. Hun trives åpenbart på scenen og velger å planke låten uten å gjøre for mange personlig tvister underveis. Det er lite å utsette på selve fremførelsen, selv om det aldri blir enormt spennende.

Tommy Fredvang «Don't think the way they do» av Span
Siddisen har i tidligere sangkonkurranser vist at han har en fin og fyldig stemme. Ikke overraskende at det låter ganske OK når han gir seg i kast med Span. Men når man først skal ta et dykk i rockesjangeren, er noe av poenget at man skal rocke. Der lykkes Tommy bare sånn passe. Det blir pent, pyntelig og litt karakterløst. 

Heidi Gjermundsen Broch «Wild Bird» av Bigbang
Det er ingen grunn til å betvile Heidis evner som sanger. Hun har en fin klang, og åpenbart en elastisk stemme. Problemet er bare at hun tar låten så langt ut av rocken som hun klarer. Spnotaniteten og nerven blir helt borte. Til slutt sitter man igjen med reinspikka country, og det var vel ikke dit vi skulle i kveld.

HELT PÅ BÆRTUR: Øystein Wiik. Foto: NRK
HELT PÅ BÆRTUR: Øystein Wiik. Foto: NRK Vis mer

Øystein Wiik «Kokken Tor» av De Lillos
Øystein er vant til å bruke lungene sine for det de er verdt. Her er han ute på en bærtur han aldri klarer finne veien ut av. Det virker som er veldig ukomfortabel med toneleiet. Han fraserer klønete og den tilgjorte rufsen føles bare rar og upassende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Maria Karlsen «Slakt» av Raga Rockers
Spenstig låtvalg, det skal sies. Maria har kanskje ikke verdens største stemme, men det hun mangler av finesse tar hun igjen med en attityde som klinker all mostand i kveld. Det ser ut som hun skal sprekke av entusiasme. Gøy!

Knut Erik Østgård «Love don't bother me» av Stage Dolls  
Knut Erik starter sin Stjernesesong på hjemmebane. Fra en puddelrocker til en annen, kan man vel si. Return fikk aldri den internasjonale oppmerksomheten som Stage Dolls ble tilgodesett med i sine glansdager, og især denne låten. Denne prestasjonen er kanskje litt av forklaringen. Det er fint levert sangmessig, men den ru stemmen til Knut Erik mangler litt av dynamikken og følelsesregisteret til Torstein Flakne. Og han makter aldri å gjøre sangen til sin egen.

SATTE ROCKESKAPET PÅ PLASS: Martin Halla. Foto: NRK
SATTE ROCKESKAPET PÅ PLASS: Martin Halla. Foto: NRK Vis mer

Celine Helgemo «Bendik og Årolilja» av Gåte
Celine har karakter, det er sikkert. Det ser ut som hun har ligget våken i ukesvis og gledet seg til dette øyeblikket. Stemmen bærer låten utmerket og formidlingsviljen er det lite å utsette på. Hun er på grensen til overtenning innimellom, men det skal bli interessant å se hvordan hun takler sjangre hun er mer fremmed for. Hun har både vokale og showmessige ferdigheter.

Maria Haukaas Mittet «I like you so much better when you're nacked» av artisten Ida Maria
Ida Maria har alltid sunget sine sanger med hjertet utenpå skjorta. Det er med andre ord mye nerve som skal formidles her. Maria er en fremragende tekniker, men det er ikke like lett å tro på henne når hun skal tolke hvordan man skal gjøre rock. Det blir litt teatralsk og tilgjort.

Eirik Søfteland «(Hei hei, vi er) Justervesenet» av Black Debbath
Utvilsomt en utfordrende låt både når det kommer til stemmeregister og rytmikk. Låten er høyt og lav hele veien igjennom, og Eirik kommer seg godt gjennom utfordringene. Han har selvsikkerhet og entusiasme. Haken er at han vil litt mye hele tiden, han kunne kanskje ha vunnet på senke skuldrene litt innimellom toppene.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram

Martin Halla «Hvis jeg var deg» av Jokke & Valentinerne
Der satt den. Kveldens vinner heter Martin Halla. Snakk om å ta skjeen i den andre hånden. Han er kjent for sin melankolske og varme, klangfulle røst. Den er der fremdeles - det viser han i starten, men han trekker den sakte men sikkert ut av komfortsonen, og drar frem en heftig rocker jeg vil tro de færreste har hilst på før. Og det verste er at det virker totalt ektefølt. Underholdende og overrumplende.