Norsk skamplett

Moralsk foreldelse kan like lite påberopes her som det kan overfor myrderiene ved holocaust eller likvideringene i Gulag.

I tidsrommet mellom 1550 og 1700 ble om lag 350 uskyldige norske kvinner og menn anklaget for påstått trolldom eller hekseri og dømt til å brennes på bålet. De ble ofte utsatt for grusom tortur. De omkom efter fryktelige lidelser. Iallfall de siste par hundre år har våre myndigheter visst at disse anklager og dommer bygget på innbilninger og vrangforestillinger uten at de har foretatt seg noe som helst. Man har lukket øynene for de utførte justismordene.

Påstandene om hekseri eller trolldom gikk bl.a. ut på at de anklagede skulle ha anstiftet stormvær til havs for å få istand skipshavari, eller anstiftet bybrann, pest eller sykdom på buskap eller mennesker som kunne bo langt av sted. De ble videre beskyldt for å ha hatt stevnemøter med Satan og inngått avtale med ham, for å ri på kosteskaft gjennom luften til heksesabbater for å bole med Satan selv eller noen av hans mange smådjevler. Absurde påstander fra angivere ble ofte slukt rått av de dømmende myndigheter.

Justismordene skjedde i henhold til gjeldende dansk-norsk lov og rett og med tidens rettsinstanser. Endog høytstående og kunnskapsrike personer kunne anklages og dømmes. Noen kjente og aktede ofre er for øvrig biografert i Norsk biografisk leksikon. Flere slekter med nasjonalt ry, som for eksempel Beyer i Bergen og Bergesen i Stavanger (rederslekten), hører til efterkommere av bålbrente hekser.

Nylig ble det for første gang reist et nasjonalt monument - en gjev minnebauta i naturstein på over fem meter - over ofrene for hekseforfølgelsene i vårt land. Stedet er Nordnes i Bergen hvor en rekke hekser er blitt brent på bål, bl.a. Anne Pedersdotter. Hun var enke efter slottspresten og den edle Bergens-humanisten Absalon Pedersson Beyer. Hennes grumme skjebne er siden blitt hedret gjennom Hans Wiers-Jenssens skuespill, Fliflet Bræins opera, Dreyers film, flere romaner m.v. Hennes 26 lagrettemenn blant Bergens fremste innvånere som underskrev dødsdommen med sine segl, befinner seg derimot i skammens glemsel.

Slike rettsforbrytelser foregikk ikke bare i Norge, men i mange land. I flere andre land har imidlertid myndighetene sørget for en offisiell beklagelse over rettsudåden og rehabilitert ofrene. Ved åpent å tilstå sitt ansvar som suksessorer til datidens statsmakter og rettsvesen har de søkt å gjøre uretten god igjen. Et ferskt eksempel er vedtaket i den lovgivende forsamling i staten Massachusetts i USA, som 31. oktober 2001 gav oppreisning til de 20 dødsofrene fra 1692 (14 kvinner og 6 menn) dømt for trolldom. Paven sendte på sin side ut en offentlig erklæring i desember 1999 med dyp beklagelse over kirkens bålbrenning av tsjekkeren Jan Huss i 1415 beskyldt for djevelskap og kjetteri. Rettferdighetsfølelsen våkner heldigvis selv efter seklers og slekters gang. Stadig flere tar også fortidens heksejakt som varsku mot lignende forfølgelser av miskjente minoriteter i vår egen tid og i fremtiden.

Forfølgelsene av trollmenn og hekser for innbilte ugjerninger startet omtrent samtidig med forfølgelsene av sigøynere, i Danmark-Norge. Det skjedde på basis av gjeldende lover og forordninger. Både forfølgelser og grufulle straffer var legitimert av rådende ideologi og praktisert av rettsvesenet. I 1554 ble sigøynere i våre to land gjort fredløse av loven. Enhver som pågrep en sigøyner kunne drepe personen og tilrane seg personens eiendeler fordi loven stemplet dem som lovløst vilt. Både sigøynere og hekser, mente myndighetene, forårsaket ulykker for den borgerlige stat og for befolkningen. I Christian Vs Norske Lov av 1687 fantes bestemmelser som forbød jøder og sigøynere å komme til landet samt bestemmelser om å dømme trollmenn og hekser til «ild og bål».

Mennesker med avvikende adferd, ideologi eller normer enn de makthaverne billiget, ble fortsatt utsatt for forfølgelse også efter 1814 da Norge fikk sin oppskrytte Grunnlov. Det gjaldt ikke bare jøder, jesuitter og sigøynere, men også religiøse dissentere som f.eks. kvekere og haugianere, Marcus Thranes medarbeidere - som endog Henrik Ibsen hørte til - militærnektere og andre. Fra nyere tid huskes forfølgelsene av jøssinger under krigen og av kommunister efter krigen. I tillegg kommer mobbing og hets av svake grupper og enkeltmennesker som en stadig sliter med. Det kan gå på livet løs for dem det gjelder. Velferdsstaten gir ingen beskyttelse eller garanti.

Forfølgelse er egentlig et militært og et politisk begrep. Det er en følge av et absolutistisk samfunnssyn eller menneskesyn. Denne misantropiske mistillit til andres egenart, adferd og meninger er utbredt. Konsensus synes mange er idealet. Kulturpluralisme gjør mange usikre. Dermed åpnes for ensretting. For å legitimere forfølgelser er det om å gjøre å stemple de forfulgte på verste måte, som djevler, forrædere, forbrytere, skadedyr, gale hunder eller lignende. Vokabularet er nesten uten ende. Lydighet mot lite gjennomtenkte lover og regelverk gjøres til samfunnsdyd, mens kritikk eller passiv motstand straffes strengt.

For fem år siden ble sigøynerne tildelt en norsk menneskerettspris (Raftoprisen). Da ble søkelyset rettet mot statens slette behandling av denne folkegruppen og av fantene gjennom tidene. Det førte til en offentlig unnskyldning fra regjeringshold for årelange misgrep og undertrykking. Blottstillingen av statens vanære virket, skjønt avbikten virket ikke helhjertet.

I dag festes oppmerksomheten mot statsmaktenes misgjerninger under hekseforfølgelsene og ved massejustismordene som fulgte. Vil staten forsøke å vri seg unna ved å gjemme seg bak rettsvesenets probate redningsvest foreldelsesregelen? Moralsk foreldelse kan imidlertid like lite påberopes her som det kan overfor myrderiene ved holocaust eller likvideringene i Gulag. Moralske imperativ kan aldri tidsbegrenses eller gis moratorium. Det norske rettssamfunn kan derfor ikke la være å bry seg om heksejaktens hundrevis av dødsofre eller de tusenvis av stigmatiserte mennesker som ble anklaget, men unnslapp dødsdom. De ble like fullt brennemerket for livet, følte seg alltid i livsfare og våget seg knapt ut blant folk.

Forsømmelsen og likegyldigheten som myndighetene har vist disse ofrene gjennom sekler, virker nesten grotesk. Det vitner om avstumpethet. Man har aldri villet slå en eftertrykkelig pæl gjennom disse oppdiktede forbrytelsene som man lot mennesker brenne til døde for. Hjerteløshet, historieløshet og giddeløshet har rådet. Og fortsetter.

Rettsmyndigheter og media brydde seg lite da det første nasjonale monumentet over hekseofrene ble avduket 26. juni i år. Det var landets våkne samvittighet og vaktpost for rettssikkerhet, professor dr.juris. Carl August Fleischer, som foretok avdukingen og holdt en viktig tale. Ingen avis gjengav talen hans eller refererte innholdet. Statsmakter og media som ellers har det travelt med å bedyre sin interesse og forankring i et verdisyn og iver for rettferdighet, neglisjerte begivenheten. Det påberopte verdisyn følges ikke opp når konkrete og klare begivenheter byr seg - som nå. Heller ikke Bergen by hvor ugjerningen mot Anne Pedersdotter og flere andre fant sted og som har bragt skam over byen, viste synderlig interesse for tiltaket med å reise bålofrene et minnesmerke. Derfor vil mange oppfatte bautaen som en skampæl over våre passive myndigheter.

Om ikke lenge vil myndigheter og media på ny bli stilt til ansvar for sin likegyldighet når det utgis et omfattende bokverk med navnene på alle de mange hundre drepte trollmenn og hekser. Det vil bli som et skingrende skrik om rettferdighet fra de ulykkelige. De har alle en dokumentert identitet og mange av deres efterkommere kan oppspores om myndighetene og rettsvesenet vil. Fred og barmhjertighet må så snart som mulig bli lyst over ofrenes minne.