TERNINGKAST FIRE: Chris Evans tar en pause fra Marvel-universet med familiedramaet «Gifted».Vis merVis mer Vis mer

Anmeldelse: «Gifted»

Norsk skoledebatt spilt ut som sentimentalt amerikansk rettssaldrama

Unge McKenna Grace tilfører den forutsigbare og sentimentale «Gifted» en udiskutabel sjarm.

FILM: Familiedramaet «Gifted» deler tittel med en kommende tv-serie basert på Bryan Singers «X-Men»-filmer, og koblingen mellom denne utstudert mainstreamsnodige lavbudsjettsproduksjonen og 20th Century Fox’ utvidelse av sin mest pålitelige superheltfranchise stopper ikke der: «Gifted» framstiller nemlig ikke bare matematisk talent som en superkraft, den er også regissert av Marc Webb som står bak begge «Amazing Spider-Man»-filmene, mens hovedrollen gestaltes av Captain America selv, Chris Evans.

Gifted

4 1 6

Drama

Regi:

Marc Webb

Skuespillere:

Chris Evans, McKenna Grace, Jenny Slate, Octavia Spencer m.fl.

Premieredato:

14. juli 2017

Aldersgrense:

Ikke fastsatt

Orginaltittel:

Gifted

«Captain Quirk.»
Se alle anmeldelser

Tilbakelent
Evans spiller Frank, en herlig tilbakelent båtmekaniker som har viet livet sitt til å ta vare på sin avdøde søsters datter Mary (en fabelaktig McKenna Grace). Historien starter når Mary – høyst motvillig – har sin første dag på skolen, hvilket uunngåelig fører til at både klasseforstander og rektor oppdager at sjuåringen er en matematisk begavelse av internasjonalt format.

Hverken skolen eller Marys ærgjerrige britiske bestemor Evelyn forstår hvorfor Frank nekter å sende niesen på spesialskole, og dermed er det duket for et rettsalsdrama om foreldreretten til det lille geniet. Det vil si, ifølge filmens logikk står kampen om hvorvidt Mary skal få leve et fullverdig liv eller om hun skal ofres på den teoretiske matematikkens alter.

Striglet
«Gifted» er en åndelig oppfølger til Matt Ross’ «Captain Fantastic»; Roald Dahls «Matilda» rekonseptualisert som en lett husmorspornografisk moralfabel for voksne – norsk skoledebatt spilt ut som et amerikansk rettsdrama. Den er forutsigbar, full av billige triks og til tider kvelende sentimental, men samtidig besitter den også en genuin, udiskutabel sjarm.

Webbs manipulasjon av publikums følelser er verken elegant eller subtil, men det betyr ikke at den ikke er effektiv: I en verden som utelukkende er befolket av ekstremt fotogene mennesker, makter det uanstrengte og fortrolige samspillet mellom Evans og unge Grace gang på gang å bryte gjennom den striglede overflaten og skape et ektefølt emosjonelt engasjement.