Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norsk spionhistorie som har alt

Filmen om Sonja Wigert prioriterer action framfor dybde, men Ingrid Bolsø Berdal imponerer.

DIVA OG SPION: Den norske skuespilleren Sonja Wigert brukte sin innflytelse til å komme tett på Norges mest fryktede mann, rikskommissær Josef Terboven. Video: 4 1/2 og Nordisk Film Distribusjon Vis mer

«Spionen»

4 1 6

Norsk dramafilm

Regi:

Jens Jonsson

Skuespillere:

Ingrid Bolsø Berdal, Rolf Lassgård, Alexander Scheer.

Premieredato:

18. oktober

Aldersgrense:

12

«Action framfor dybde.»
Se alle anmeldelser

Historien om den norske skuespilleren og spionen Sonja Wigert har virkelig alt hva et tabloidhjerte kan begjære: Glamour, livsfarlige heltegjerninger, dødsfall, trekantdrama, tragisk kjærlighet, nazister og dobbeltspionasje.

Den er så hollywoodsk at det nesten ikke er til å tro, og den ble heller ikke allment kjent før mange år etter hennes død.

Wigert var den glamorøse skuespilleren som ble elskerinnen til rikskommissær Josef Terboven under krigen. I virkeligheten spilte hun en rolle overfor Terboven også. I «Spionen» blir det tydeliggjort i en scene der hun øver på replikkene sine foran speilet, før middagen der hun har fått i oppdrag å forføre ham. Oppdragsgiveren var svensk etterretning.

Imponerende skikkelse

Rollen er som skapt for Ingrid Bolsø Berdal. Dama som klarer å få en av de verste drapsrobotene i «Westworld» til å framstå som flørtende, har ingen problemer med å gi Wigert den magnetiske utstrålingen hun må ha hatt for å kunne takle alle sine roller. Hun må ha vært en imponerende skikkelse, og det er såvisst Berdal også. Hun gir alt hun har for historien om Sonja Wigert.

Den kunne blitt fortalt på mange måter, og Jens Jonsson og Harald Rosenløw Eeg har valgt actionmetoden. Det går fort unna, med kjappe kryssklipp som viser kontrasten mellom glamourlivet i Sverige, der hun bodde, og spionlivet i nazireiret i Norge. På sitt beste er det stilig og ikke minst morsomt. Som da Wigert opptrer på en svensk jazzklubb - den kule og frigjorte 40-tallskvinnen i egen person - samtidig som Terboven ser på en traurig folkedansoppvisning i eget middagsselskap, med en tom stol ved siden av seg.

Hastverk

Mange viktige scener vises som korte glimt, mens lydsporet fra forrige scene fortsetter over. Til å begynne med er det en effektiv måte å etablere hovedpersonen på, og mot slutten øker det spenningen. Men i midtpartiet, som kunne blitt brukt til å gi bifigurene mer kjøtt på beina, blir hastverket en hindring.

Alle har sin funksjon i fortellingen, enten det er som syk far, øm elsker, bekymret venninne, nazistisk trykkoker (Terboven) eller pushy svensk etterretningssjef. Vi skjønner at Wigert trekkes mellom dem, og at hun må gjøre valg som sliter på samvittigheten hennes. Men det er vanskelig å la seg berøre ordentlig av det, når ingen av dem framstår som virkelige mennesker. De blir aldri mer enn statister i livet hennes, tydelig gruppert i gode eller slemme, alternativt dumme.

Dobbeltspionasje

Jonsson og Eeg har åpenbart valgt bort dybde og føleri til fordel for spenning. Tradisjonell sådan. Historien bygger seg opp på oppskriftsmessig vis, strengt kronologisk, med noen skikkelige spenningstopper mot slutten. Da har også Terboven hyret henne som spion, og når begge sider leter etter muldvarper, er vi i klassisk spionfilmfarvann. Likevel går det så fort i svingene i sluttspurten at det er utfordrende å huske hvem som egentlig spionerer for hvem og på hva.

«Spionen» er like fullt en film mange vil kose seg med. Men mange andre vil nødvendigvis ønske seg en helt annen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media