Norsk språkråds avvikling

FRA TID TIL ANNEN

har Norsk språkråd (SR) fått hard medfart i norske media. Nå når SR står foran sin avvikling, kan det ha noe for seg å reflektere litt over grunnene til dette. Etter 12 år som medlem av rådet mener jeg å ha fått en viss innsikt i de mekanismer som har gjort seg gjeldende.

Nå bør det først av alt bemerkes at slett ikke alt det SR foretar seg havner i media, og slett ikke alt er kritikkverdig. SR har i de 30 årene det har eksistert utført en rekke nyttige og fornuftige oppgaver som ikke har vakt oppmerksomhet i media. Rådet har drevet utstrakt opplysnings- og informasjonsvirksomhet både gjennom egne publikasjoner og gjennom sine nettsider. I året 2002 var det f. eks. 300-400 brukere pr. døgn som var innom nettsidene. I de senere år har SR vært sterkt opptatt av «språkvern», som i stor grad tar form av forsøk på å demme opp for den sterke innflydelse fra engelsk. Rådet har opprettet en «ordsmie» - et e-postforum hvor man drøfter avløserord, dvs. norske ord i stedet for engelske, og en rekke fornuftige forslag til slike avløserord ligger på SR's nettsider. For eksempel «klimaanlegg» for aircondition(ing), «motemolo» for catwalk, «støtteark» for handout, «programvare» for software osv. Noen av oss synes nok av og til at redselen for engelske lånord nærmer seg fobi, og vi spør oss i hvilken grad SR's anstrengelser bærer frukt. Undertiden er nok også nidkjærheten større enn skjønnsomheten i valg av norske ord, men stort sett er dette et nyttig tiltak, og fremfor alt er det relativt ukontroversielt.

AKKURAT DET KAN

ikke sies om enkelte andre sider av SR's virksomhet. Det som først og fremst har skapt strid - også innad i SR - har funnet sted på det virksomhetsområde som kalles «normering», og som hovedsakelig går ut på å bestemme skrivemåten av ord. I løpet av det siste tiåret er det særlig skrivemåten av engelske lånord som har satt sinnene i bevegelse. Det er bred enighet i SR om at det er fornuftig å forsøke å finne avløserord for engelske lånord. Men hvordan bør man skrive ord som allerede er etablert i norsk, og som det ikke er lett eller mulig å finne avløserord for?

Sterke krefter i SR har ment at disse så langt som mulig bør gis en norsk skrivemåte (det som kalles «norvagisering»): Altså sørvis for service, gaid for guide og nå i siste omgang beiken for bacon¸ køpp for cup¸ trøkk for truck og en rekke andre. Vi som har vært motstandere av disse norvagiseringsfremstøtene (først og fremst riksmålsrepresentantene i SR) har for det første ikke sett det store behov for slike endringer i en tid da det store flertall av nordmenn er fortrolige med engelsk. Men vår motstand skyldes fremfor alt at vi har et syn på hvordan språknormering bør foregå som avviker fra det som ligger til grunn for norvagiseringsfremstøtene. Og her ligger etter min oppfatning en vesentlig årsak til at SR så ofte er blitt utsatt for sterk kritikk: De krefter i SR som gjerne vil norvagisere er av den bestemte oppfatning at SR skal være et språkstyrende organ. Gjeldende språkbruk skal forandres, og språket skal styres i en bestemt retning, mot et bestemt mål (som gjerne er ideologisk begrunnet). Dette er et gammelt prinsipp i norsk språknormering. Det var det som lå til grunn for normeringsvirksomheten i Norsk språknemnd på 1950-tallet.

MÅLET DEN GANG

var en statlig dirigert og relativt rask sammensmeltning av bokmål og nynorsk til ett skriftspråk (som gjerne ble kalt «samnorsk») «på norsk folkemåls grunn». Dette førte som kjent til en voldsom språkstrid utover på 1950-tallet. Og etter hvert ble motstanden mot statlig språkstyring så sterk at våre politikere omsider innså at endringer i folks språkbruk bare i begrenset grad lar seg styre ovenfra ved politiske vedtak. Vi fikk en «språkfredskomité» (Vogtkomitéen), og som et resultat av den ble Norsk språkråd opprettet i 1972. I loven for SR heter det ikke lenger at man skal søke tilnærming mellom bokmål og nynorsk, men fortsatt het det at SR skal «støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene [bokmål og nynorsk] nærmere sammen.» Politikernes styringsvilje var altså fortsatt til stede i 1972, om enn i betydelig avsvekket grad. I løpet av de aller siste år er våre politiske myndigheter kommet til ny erkjennelse. I St. meld nr 9 (2001-2002) heter det således «Det går klare grenser for i kva grad språk og språkutvikling er noko som kan og bør dirigerast av offentlege styresmakter i det heile.»

I tråd med denne innsikt er loven om Norsk språkråd nylig forandret. Punktet om tilnærming mellom målformene er fjernet. Samnorskpolitikken er med andre ord fullstendig oppgitt og erstattet av et ønske om å legge forholdene til rette for at «bokmål og nynorsk kvar for seg skal kunne utvikle seg best mogeleg» (St meld nr. 13 (1997-98). Våre politikere har altså innsett at språkbruk bare i meget begrenset grad lar seg styre ved statlige påbud. Den samme erkjennelse er ikke trengt gjennom hos alle medlemmene i SR. Her er det fortsatt en sterk styringsvilje til stede. Nå kan denne ikke lenger gjøre seg gjeldende gjennom tilnærmingstiltak mellom bokmål og nynorsk, men den lar seg utøve gjennom norvagiseringsvedtak. Denne relativt sterke styringsviljen er en hovedårsak til den strid som SR's vedtak har skapt i de senere år.

I TILLEGG KOMMER

to sterkt medvirkende årsaker: (i) En frapperende mangel på evne og/eller vilje hos enkelte norvagiseringsentusiaster til å lytte til kritikk fra publikum og (ii) en påfallende uvilje mot å stille seg spørsmålet om SR,s vedtak vil vinne oppslutning blant språkbrukerne. Det har hendt at når SR har fått sterk kritikk i media for sine vedtak, så har reaksjonen fra enkelte SR-medlemmer vært at «Her står Språkrådet overfor en pedagogisk oppgave.» Folket har ikke forstått bakgrunnen for SR,s vedtak og ikke verdsatt Rådets noble hensikter.

Implisitt i dette ligger at folk ikke har forstått sitt eget beste, fordi de ikke er tilstrekkelig opplyst. Her avdekkes med andre ord en elitistisk-patriarkalsk holdning som når den omsettes i praksis garantert vil føre til strid.

Når det gjelder det andre punktet, uviljen mot å spørre seg om folk vil akseptere SR,s vedtak, så er en erfaring fra 1990-tallet meget talende. Da norvagiseringen begynte for alvor midt på 1990-tallet, ble det foretatt en undersøkelse blant en del norske tekstprodusenter (avisredaksjoner, forlag, NTB) om hvorvidt de ville bruke de norvagiserte formene som SR var i ferd med å innføre. Svaret var overveiende negativt. I stedet for da å legge forslagene bort ble dette tvert imot brukt som et argument for norvagisering. Når ikke avisene og forlagene ville norvagisere, var SR nødt til å gjøre det, het det da.

OGSÅ PÅ DETTE PUNKT

er lærenemheten større hos de politiske myndigheter enn hos enkelte SR-medlemmer. Kirke- og kulturdepartementet har nylig sendt ut et høringsbrev om den institusjon som skal erstatte Norsk språkråd. Ingen vet i dag nøyaktig hvilke oppgaver denne institusjon vil bli tillagt. Men departementet har gjort seg visse refleksjoner, som høringsinstansene er bedt om å vurdere. Departementets høringsbrev et gjennomsyret av akkurat den tanke som er så fremmed for enkelte SR-medlemmer, nemlig hvor vesentlig det er at arbeidet i det nye organ blir drevet slik «at det festner seg et positivt inntrykk i opinionen», at «ein må ha eit sideblikk til kva det er som kan vinna oppslutnad hos språkbrukarane» og at den nye institusjonen bør «konsentrere innsatsen om saker som kan vinne bred oppslutning.» Det er oppløftende og løfterikt at i hvert fall politikerne er villige til å trekke lærdom av tidligere feilgrep.