INVADERT: I forrige uke kapitulerte den kurdiske enklaven Afrin i Nord-Syria, etter to måneder med tyrkisk-ledet militæroffensiv. På bildet inspiserer to menn i ruinene i Afrin sentrum. Foto: Khalil Ashawi / REUTERS / NTB scanpix
INVADERT: I forrige uke kapitulerte den kurdiske enklaven Afrin i Nord-Syria, etter to måneder med tyrkisk-ledet militæroffensiv. På bildet inspiserer to menn i ruinene i Afrin sentrum. Foto: Khalil Ashawi / REUTERS / NTB scanpixVis mer

Tyrkias militæroffensiven i Nord-Syria:

Norsk stillhet om Tyrkias ulovlige bruk av makt

Det kan ikke være tvil om at Tyrkias invasjon i Syria er et klart brudd på internasjonal rett. Men norske myndigheters reaksjon på vår NATO-alliertes brudd på folkeretten uteblir.

Meninger

I forrige uke kapitulerte den syriske byen Afrin til en tyrkisk-ledet invasjon etter to måneder av konstant bombeangrep. Dette nye og tragiske kapittelet i den syriske borgerkrigen har vært like blodig som de andre. Rundt 1500 kurdiske krigere, 400 tyrkiske-allierte soldater og hundrevis av sivile har blitt drept og 200 000 sivile har flyktet til naboområder. FN advarer om en kommende humanitær katastrofe og Tyrkia varsler at de er ikke ennå ferdig med den militære kampanjen.

Det kan ikke være tvil om at Tyrkias invasjon i Syria er et klart brudd på internasjonal rett. Kritikk fra vestlige land har lenge vært fraværende, men omsider har USA, Frankrike og EU uttrykte bekymring om Tyrkias fremferd. To dager etter kapitulasjonen gikk Tysklands Kansler, Angela Merkel, ut og fordømte Tyrkias angrep på det «sterkeste» og erklærte offensiven som «uakseptabel».

Norges regjering har fortsatt til gode å kritisere Tyrkias fremferd. Spørsmål fra stortingspolitikere i februar fikk bare utenriksministeren til å bekymre seg på «nivået på Tyrkias inngripen i Syria». Et direkte spørsmål i Stortinget fra SV om et brudd av folkerett av Tyrkia fikk ingen svar fra Ine Marie Eriksen Søreide – bare en bekymring om mulig uproporsjonal krigføring.

Hvorfor er Tyrkias invasjon et brudd på internasjonal rett? Folkeretten hviler på et prinsipp om at alle stater er suverene, hvilket innebærer en plikt for enhver stat til å respektere andre staters territorielle og politiske integritet. Bruk av militær makt fra en stat mot en annen stats territorium krever følgelig et særskilt rettsgrunnlag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FN-paktens artikkel 2 nr. 4 fastsetter at stater ikke kan bruke militærmakt mot en annen stat og de eneste unntakene fra dette er tilfellet der FNs Sikkerhetsråd har godkjent maktbruk, eller der maktbruk skjer i selvforsvar mot et væpnet angrep. Samtykke fra den berørte staten kan også gi grunnlag for militærmakt, men dette er ikke aktuelt her.

Tyrkia anfører at deres militære inngripen på syrisk territorium, mot Afrin, er en utøvelse av selvforsvarsretten. Dette grunngis med at den kurdiske YPG militsen som kontrollerer den nord-østlige delen av Syria representerer en terrortrussel (se brev til Sikkerhetsrådet 20. januar 2018) og at det skal ha kommet raketter herifra over på tyrkisk side av grensen. Det vises også til faren for at IS-elementer skulle kunne infiltrere Tyrkia og Europa.

Uavhengig av hva man måtte mene om sikkerhetssituasjonen her, som godt nok er en reel utfordring, så fremstår det lite overbevisende å hevde at Tyrkia er utsatt for et væpnet angrep som kan gi grunn for en rett til selvforsvar. Sporadiske grensetrefninger med en privat milits er ikke av et omfang eller en virkning som utgjør et væpnet angrep i denne regelens forstand.

Det er ikke all form for væpnet maktbruk, ei heller alle sikkerhetstrusler, som kvalifiserer til et væpnet angrep slik dette begrepet må forstås i relasjon til spørsmål om en rett til selvforsvar. Dette er uttrykkelig lagt til grunn av ICJ i saken mellom Nicaragua og USA fra 1986.

Tyrkia hevder også at Syrias territoriale integritet midlertidig kan tilsidesettes, i form av et væpnet selvforsvar, fordi dette landet «ikke klarer eller ikke vil bekjempe» de gruppene Tyrkia mener er terrorister og som har tilhold på syrisk territorium. Dette argumentet er velkjent. USA bruker det til støtte til grupper på Syrias territorium som bekjemper private trusselgrupper som ISIS. Argumentet kommer likevel ikke nærmere mål, ettersom det ikke sier noe om hvorvidt man har å gjøre med et væpnet angrep eller ikke, som jo er den grunnleggende forutsetningen for en rett til selvforsvar.

At Syria har en plikt til å hindre terrorister fra å operere på sitt territorium er utvilsomt, men mislighold av denne plikten kan ikke i seg selv, under dagens rettstilstand, håndheves ved bruk av makt. Det forutsettes at de forholdene man reagerer mot representerer et væpnet angrep.

Dersom man av likevel skulle avvise konklusjonen, og mene at det finnes en rett til selvforsvar her, er det uansett ikke tvil om at Tyrkias fremferd i området går utover det som kan sies å være proporsjonalt med trusselens karakter. Siden et selvforsvar ikke kan gå utover det som anses proporsjonalt, vil det i alle tilfelle være snakk om et brudd på internasjonal rett her.

Hvorfor bør Norge kritisere? Norge har tradisjonelt vært opptatt av folkerettens stilling. Som en liten stat i en stor verden er det gjerne oppfattet som smart politikk, og aktiv fremheving av folkerett er på mange måter en del av landets varemerke. Russlands fremferd på Krim ble, nær sagt oppskriftsmessig, fordømt og gjenstand for repressive tiltak fra Norge. En slik reaksjon sitter selvsagt lengre inne når den ansvarlige er en NATO-alliert som bygger sin rettslige argumentasjon langs de samme linjene som andre NATO-allierte før den.

Men Norge bør kritisere Tyrkias fremferd fordi stillhet vil bety å lukke øynene for enkeltmenneskers lidelser som følge av en NATO-allierts rettsstridige voldsbruk. For ikke å snakke om lidelsene for et folk som så ofte har blitt stående igjen med det korteste strået i regionen. Og i tillegg kommer det at Tyrkia forsøker å hindre kritikk av invasjonen på hjemmebanen gjennom sensur og arrestasjoner.

Norge bør også kritisere Tyrkias fremferd fordi å tie i denne saken vil være å bidra til en farlig utvanning av folkerettens regler for bruk av makt mellom stater. Selv om man ikke aksepterer Tyrkia eller andre NATO-alliertes argumentasjon som en rettslig sannhet, vil man gjennom sin stillhet bidra til å signalisere aksept for handlingsmønsteret. Dette gjelder også Norges manglende kritikk av andre alliertes (som USA) ulovlige fremferd i Syria.

Fortielse bidrar til en de facto presedens, enten man liker det eller ikke. Nå skal ingen utenrikstjeneste fungere som en sannhetskommisjon, men den åpenbare selektiviteten i kritikk av andre staters ulovlige fremferd undergraver helt klart troverdigheten av den kritikken som gis og plasserer seg som et lite bidrag til underminering av det internasjonale rettssystemets autoritet.