Anmeldelse: «Quicksand – Störst av allt»

Norsk-svensk skoleskyting bak lukkede dører

Serieadapsjonen av krimsuksessen «Størst av alt» er ikke helt vellykket.

SVENSK KRIM: Skuespillerne gjør en hederlig innsats, men «Quicksand» nekter oss å ta del i rollefigurenes emosjonelle reiser, mener Dagbladets anmelder. Video: NetflixVis mer Vis mer

«Quicksand – Störst av allt» (en sammenslåing av internasjonal og svensk tittel, som resulterer i muligens den største non sequitur av en krimtittel siden «Cellofan – Med døden til følge») starter i kjølvannet av en grufull skolemassakre på Stockholms beste vestkant. Igjen står atten år gamle Maja Norberg (Hanna Ardéhn), bokstavelig talt med blod på henda. Hun siktes for drap, og i seks episoder følger vi henne både i tiden frem mot rettssaken, og hendelsene som ledet til skuddene. Alt henger sammen med Majas nye kjæreste Sebastian (Felix Sandman), en rikmannsdouche proppfull av indre demoner, hans styrtrike far, hennes klassekamerat Samir, bestevenninne Amanda, og så videre, i et intrikat (men ikke så veldig, egentlig) flettverk av årsak og virkning, med – for å si det med cellofan – døden til følge.

«Quicksand – Störst av allt»

3 1 6

Krimserie

Fredag 5. april
Beskrivelse:

Svensk krimserie basert på kritikersuksessen om omstendighetene rundt en skoleskyting på Stockholms beste vestkant.

Kanal:

Netflix

«Jeg ser du føler noe, Maja, men serien lar meg ikke ta del i følelsene dine.»
Se alle anmeldelser

Hederlig innsats

Serien er basert på en prisvinnende roman, og norske Per Olav Sørensen («Halvbroren», «Nobel») har hovedregi. Vår landsmann kommer hederlig fra det, altså. Han får en del adekvate prestasjoner ut av ensemblet sitt, og et par fenomenale, spesielt Sandman imponerer som den karismatiske og uforutsigbare Sebastian.

Det er bare synd både han og Ardéhn får så lite hjelp fra manus, der krøkkete scener, banale dialoger og ulne motivasjoner gjør det vanskelig å få tak på hvem disse menneskene er, og hvorfor vi skal bry oss. Universet som skildres, rollefigurene og relasjonene dem i mellom, er dessuten i beste fall sjablongaktig. Ofte fremstår både de og situasjonene de havner i vilkårlige, uforløste og forserte, mer tvunget frem av forsøk på effektiv historiefortelling enn av skjebnens ubønnhørlige tannhjul, eller genuin psykologisk, relasjonell eller sosiostrukturell innsikt.

Indre sjelsliv er noe av det vanskeligste å skildre visuelt. Det lar seg gjøre, men krever en veldefinert rollefigur og en fingerspissfølelse i historiefortellingen som dessverre ikke er til stede her. Majas indre liv er mer eller mindre umulig å trenge inn i. Jeg har ikke lest boken, men man kan se for seg at denne stormen under Majas stille vann kommer mer til sin rett der. Her fremstår hun som en viljeløs skapning ting bare skjer med. Konsekvensene er store: alt blir utenpå, en påstand. Jeg ser du føler noe, Maja, men serien lar meg ikke ta del i følelsene dine. Fornemmelsen man sitter igjen med er en av simulerte følelser. Ikke nødvendigvis fordi de ikke er til stede i den faktiske historien, men fordi vi ikke får bli med på den emosjonelle reisen.

Best i fengsel

Best er serien i nåtid. Sørensen gir scenene fra Majas varetekt en ubehagelig, desorienterende subjektivitet, der tette bilder og et intenst lydbilde gjør Majas ensomhet og forvirring til vår egen. Her blir det smale perspektivet og tilbakeholdingen av informasjon en styrke, og minner på sitt beste om HBO-serien «The Night Of», som hadde tilsvarende tematikk.

Men når vi går inn i saksdetaljene jobber krimsjangerens krav direkte mot innlevelsen. Siden både saksinformasjon og psykologisk motivasjon holdes så tett til brystet, blir det vrient å vite hva man skal bry seg om, hva som faktisk er det bærende mysteriet, hva vi skal håpe på og frykte. Serien gjør seg ingen tjenester ved å holde tilbake på selv den subjektive informasjonen (altså at vi ofte ikke engang får vite hva selv Maja vet) og står i blant i fare for å kollapse helt. Korrekt utporsjonering av informasjon er alfa og omega for å fortelle en god historie, ikke minst et krimmysterie – gir man for mye dør spenningen, men forklarer man for lite faller seeren av lasset og slutter i verste fall å bry seg. Å forveksle mystikk med forvirring er ikke en god strategi, hverken i krim eller menneskelig drama.

Denne narrative unnvikenheten, sammen med hovedkarakterens passivitet, forplanter seg naturlig nok i resten av historien. Tydeligst er dette i seriens flashbacks. Spesielt i første halvdel har tilbakeblikkene så marginal konflikt og fremdrift at de mer fungerer som deskriptive miljøskildringer enn som dramatiske scener

Det kan virke som antagelsen er at dramatisk funksjon er unødvendig fordi scenene automatisk lades av patos så lenge man vet at det hele får et tragisk utfall. Det er noe som fungerer én gang, kanskje to, men ikke ti.

Resultatet blir et fortellerteknisk korttriks, på bekostning av innlevelsen og historien man egentlig har lyst til å se. Alt leder i stedet opp mot en forventning om en grandios forløsning på slutten. Da skal man ha noen veldig gode ess i ermet til slutt. «Quicksand osv.» har i stedet bare par i hjerter.