Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Klima

Norsk teknologi kan redde verden

Norge har bygget sin rikdom på fossiler. Kanskje er det på tide å gi litt tilbake til verden, satse enda mer på teknologi rundt karbonlagring, og i framtida ta imot andres CO₂-utslipp?

SLEIPNER VERDENS FØRSTE: Norge har lagret CO2 siden 1996. Det startet med Sleipner-prosjektet i Nordsjøen, som var det første lagringsprosjektet i storskala, og samtidig verdens første fullstendige offshore CCS-anlegg, skriver innsenderen. Foto: Nerijus Adomaitis / Reuters / NTB Scanpix
SLEIPNER VERDENS FØRSTE: Norge har lagret CO2 siden 1996. Det startet med Sleipner-prosjektet i Nordsjøen, som var det første lagringsprosjektet i storskala, og samtidig verdens første fullstendige offshore CCS-anlegg, skriver innsenderen. Foto: Nerijus Adomaitis / Reuters / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

FNs klimatoppmøte i Madrid er over, og diskusjonen rundt CO₂-utslippshåndtering kommer igjen på banen. Det er delte meninger om årsakene til global oppvarming – noen mener drivhuseffekten skyldes altfor store utslipp av CO₂ og andre gasser, andre påstår at oppvarmingen er et naturfenomen som vi opplever akkurat nå.

Uansett er det nok data til å bevise at menneskets virksomhet bidrar til at det blir varmere på jordkloden. Og det bør man gjøre noe med.

På individnivå velger noen å fly mindre, spise mindre kjøtt, kjøpe bærekraftige produkter eller bruke offentlig transport. Men individuelt forbruk er bare en del av problemet.

Mens forbrenning av fossilt brensel er en viktig kilde til CO₂-utslipp, er CO₂ et biprodukt i mange industrielle prosesser. Disse inkluderer produksjon av sement, avfallsforbrenning og produksjon av ammoniakk til videre produksjon av gjødsel i stor skala.

I disse prosessene kan heldigvis fangstteknologi brukes for å fange CO₂ før den frigjøres. Den fangede CO₂-en kan deretter brukes til andre industrielle formål, dette kalles Carbon Capture and Utilization (CCU). En annen måte å håndtere CO₂-utslipp på, er karbonfangst og -lagring kalt Carbon Capture and Storage (CCS).

Velger man CCS som teknologi for å håndtere CO₂-utslipp, lagrer man det under jordoverflaten. Norge har lagret CO₂ siden 1996. Det startet med Sleipner-prosjektet i Nordsjøen, som var det første lagringsprosjektet i storskala, og samtidig verdens første fullstendige offshore CCS-anlegg. I 2008 kom Snøhvit i Barentshavet. Smeaheia i Nordsjøen, selv om det ikke ennå er helt i gang, er det tredje norske karbonlagringsprosjekt.

Det å ha tre store anlegg er ganske imponerende hvis man tar i betraktning all den politiske og økonomiske støtten som er nødvendig for å få et CCS-prosjekt i gang.

Det er viktig å understreke at CCS er ikke er det samme som lagring i havet. Havet er et naturlig lager for karbon, og selv om lagring av menneskeskapt CO₂ direkte i havet har blitt studert av forskere, har det ikke hittil blitt gjort, på grunn av risikoen det utsetter havorganismene for.

Sleipner, Snøhvit og Smeaheia er ikke karbonlager i havet. Det finnes små poreområder som ligger under bunnen av havet. Det viktige ordet her er «under».

I de to første prosjektene blir CO₂ injisert gjennom en rørledning i et bestemt lag som ligger omtrent én kilometer eller mer under havbunnen. Dette laget består av berg- og porerom. Og innenfor dette porerommet er det enten saltvann eller utarmet gass. Det er ikke skadelig for miljøet å plassere CO₂ akkurat der.

Imidlertid er det viktig å injisere det på riktig måte og på riktig sted. Man må forholde seg innenfor grensene for trykk og lagringsvolum. For å unngå lekkasjeproblemer må det gjøres mye forskning og ingeniørarbeid før CO₂ blir injisert. Og etter det har blitt gjort, overvåkes det nøyaktige fotavtrykket til CO₂.

Hittil er det blitt lagret ca. 25 millioner tonn CO₂ under havbunnen i Norge. Det utgjør mindre enn 0,1 prosent av verdens årlige utslipp per i dag. Selv om det kanskje høres for lite ut for å kunne gjøre en merkbar innvirkning, er Norge heldigvis ikke det eneste landet som bruker CCS.

Det viktigste er at disse norske prosjektene viser at CCS er en gjennomførbar teknologi som kan hjelpe til med å løse problemet med global oppvarming og klimaendringer, og forhåpentligvis vise vei for å starte andre CCS-prosjekter over hele verden.

Kanskje viktigere enn hvor mye som allerede er lagret, er hvor mye som kan lagres, forutsatt politisk og økonomisk støtte. Forskningsresultater har vist at man kan lagre mellom 100 til 10.000 milliarder tonn CO₂ under jorda over hele verden. Det er omtrent 3 til 300 ganger av verdens nåværende årlige utslipp.

Og hva skjer etter at all den underjordiske lagringskapasiteten er utnyttet? Forhåpentligvis kan vi da klare å senke CO₂-utslippene våre til et punkt hvor spørsmålet om lagringsplass ikke lenger er noe problem.

CO₂ som lagres i Norge kommer fra forskjellige kilder. På Sleipner er CO₂-kilden naturgass hentet fra bunnen av Nordsjøen. CO₂ skilles fra gassen før den blir sendt videre til markedet. Den samme prosessen er kilden til CO₂ på Snøhvit i Barentshavet.

Det er imidlertid Smeaheia-prosjektet som er mest spennende. CO₂-kilden her kommer ikke fra gassproduksjon, som i de to første, men fra landindustri uten tilknytning til olje- og gassbransjen.

CO₂ fanget i teknologiske prosesser i Norcem sementfabrikk i Brevik og Fortum Oslo Varme AS skal fraktes i flytende form 600 kilometer med skip, og injiseres mer enn én kilometer under bunnen av Nordsjøen.

Prosjektet viser at det også er teknisk mulig å lagre CO₂ fraktet med skip fra andre land. Land som kanskje ikke har den underjordiske lagringskapasiteten som Norge har.

Carbon Capture and Storage er en dyr og ressurskrevende teknologi. Men det er teknologi som allerede finnes og som kan hjelpe å løse klimakrisen. Den er trygg, bærekraftig og gjennomførbar. Norge er utvilsomt pioner i CCS og kan være en viktig lagspiller i kampen mot global oppvarming.

Norge har bygget sin rikdom på fossiler. Kanskje er det på tide å nedbetale denne gjelden til verden, satse enda mer på karbonlagringsteknologien, og i framtida ta imot andres CO₂-utslipp?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media