PRIORITERINGER: Thomas Alsgaard spurtslo Axel Teichmann og ga Norge gull i stafetten under ski-VM i Val di Fiemme i 2003. Men på femmila kom beste nordmann på 24. plass. Det var et resultat av bevisste prioriteringer. Foto: Erik Johansen / NTB scanpix
PRIORITERINGER: Thomas Alsgaard spurtslo Axel Teichmann og ga Norge gull i stafetten under ski-VM i Val di Fiemme i 2003. Men på femmila kom beste nordmann på 24. plass. Det var et resultat av bevisste prioriteringer. Foto: Erik Johansen / NTB scanpixVis mer

Idrett:

Norsk toppidrett – et DDR i miniatyr?

DDRs idrettssuksess kom ikke bare av doping. I dag har mange land toppidrettssystemer som ligner ikke så rent lite på det østtyskerne drev med.

Meninger

Det var i februar 1988. OL i Calgary var i gang, eller kanskje var det et magasinprogram i forkant av lekene vi satt og så på. Vi satt en liten gjeng på en hybel på Kringsjå studentby. Flere av øvelsene i Calgary gikk midt på natta norsk tid, men studenter har jo en tøyelig døgnrytme, og slik var det med oss også. Vi fikk med oss det vi ville.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Denne kvelden, eller muligens natta, var det et innslag om DDRs dominans i aking. Det ble opplyst at landet hadde tre professorer som utelukkende hadde som oppgave å forske på hvordan man kunne redusere friksjonen mellom kjelke og is.

Slik jeg husker det, var det en lett raljerende undertekst i reportasjen: Så latterlig kan et samfunns ressursbruk bli hvis ønsket om olympisk heder trumfer alle andre hensyn. Vi delte denne oppfatningen: Det var komisk, idiotisk og betegnende for hvor langt på avveie idretten kan komme.

Samtidig illustrerte det hvorfor Norge neppe noen gang ville nå toppen i aking, og også var i ferd med å sakke akterut i andre idretter, til og med i langrenn.

Denne holdningen har jeg og mange andre nordmenn gradvis måttet justere. For tiden leser jeg Lars Backe Madsens svært interessante bok Gullracet, om norsk langrenn fra 1988 til i dag. Bokas første del – om tiden fra OL i Calgary i 1988 og den etterfølgende etableringen av toppidrettssenteret – har den litt overraskende tittelen «DDR».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lekene i Calgary ble det absolutte bunnpunktet for norsk toppidrett. Troppen reiste hjem med halen mellom bena, uten en eneste gullmedalje. Noe måtte gjøres. En toppidrettsorganisasjon var allerede på beina, det såkalte Prosjekt 88, men satsingen måtte spisses og systematiseres. Ifølge Madsen var DDR blant inspirasjonskildene.

Den senere nøkkelfiguren Rolf Sæterdal fikk til og med, like før murens fall, adgang til et hemmelig sportslaboratorium noen mil utenfor Berlin. En østtysk rotrener var også på besøk i Norge, og hilste blant annet på Olympiatoppens primus motor, Bjørge Stensbøl. Ideer og tanker ble utvekslet, må vi formode. Rotreneren Sæterdal hadde lenge hatt god kontakt med østtyskerne.

DDR var nysgjerrige på den nye norske toppidrettsmodellen, men nysgjerrigheten var gjensidig. Det som var felles for DDR og den nye satsingen i Norge, var blant annet vekten som ble lagt på å koble sammen forskning og idrett. Idretten skulle vitenskapeliggjøres.

Nå vet alle, og mange mer enn ante det alt den gang, at DDRs suksess ikke var uten sammenheng med det omfattende og systematiske dopingprogrammet som potensielle medaljevinnere ble utsatt for, i noen tilfeller uten at de var klar over det selv.

Men det er ikke hele historien om det relativt lille landets enorme sportslige suksess, for mange av konkurrentene brukte jo åpenbart også ulovlige midler. De var også systematiske, vitenskapelig orientert, helt i front kunnskapsmessig og strategiske med hensyn til hvilke utøvere og idretter de satset på. I tillegg drev de etterretning på hvilke metoder andre land brukte.

Eldre langrennsinteresserte nordmenn vil for eksempel huske at da Gerhard Grimmer slet for livet med å slå Magne Myrmos tid på 15 kilometer i VM i Falun i 1974, noe han ikke lyktes med, satt han i en slags hockeystilling i den svake utforkjøringen på oppløpet, men på en annen måte enn det som var vanlig. Han husket liksom opp og ned med overkroppen der han satt.

Det så ganske merkelig ut, men østtyske forskere mente det ville øke farten. Den senere utviklingen har nok vist at de tok feil akkurat der, men viljen til fornying og å teste ut nye metoder var enorm.

Slik var det også i Norge. Like etter at vi satt der på Kringsjå studentby og gliste oppgitt over at DDR kastet bort universitetsprofessorater på å få kjelkene til å gli fortest mulig, startet Olympiatoppen et samarbeid med Olav Stuveseth, som eksperimenterte med å slipe ski. Glidprosjektet ble etablert.

Resultatene av dette prosjektet var godt synlige på resultatlistene i langrenn, i hvert fall i første halvdel av 1990-årene. Det ble, og blir, også forsket intenst på høyde- og utholdenhetstrening. Forskningsmiljøer ved NTNU er viktige støttespillere. Situasjonen er altså nokså lik den vi satt og lo av da vi så reportasjen fra DDR.

Det er flere likhetspunkter. Madsen skriver interessant om hvordan DDR strategisk valgte idretter hvor de kunne få flest mulig medaljer. Mange av lagidrettene, som for eksempel fotball, ble nedprioritert, for det var for langt fram til toppen. Bedre da å prioritere individuelle idretter, hvor store ressurser kunne brukes på et mindre antall utøvere.

Olympiatoppen tenkte på samme måte. Det måtte prioriteres tøft, på de gruppene og utøverne som hadde størst potensial. Å ta ut tropper til for eksempel et langrennsmesterskap måtte gjøres strategisk for å maksimere antall medaljer.

Det førte for eksempel til at Norge nedprioriterte femmila under VM i Val di Fiemme i 2003. En tradisjonalistisk holdning ville tilsi at dette kanskje var den mest prestisjefylte øvelsen. Nå endte beste nordmann på 24. plass, i et mesterskap som ellers var meget godt for norsk langrenns del.

I dag blir toppidretten gjenstand for vitenskapeliggjøring i stadig flere land. Det norske glidprosjektet innvarslet noe som i dag er en bred trend. Forhåpentligvis fratrukket doping, har mange land toppidrettssystemer som ligner ikke så rent lite på det østtyskerne drev med.

Men at Norge skulle bli blant de mest innovative på dette feltet etter østblokkens sammenbrudd fremsto som lite sannsynlig, der vi satt i 1988 og lo hånlig av DDRs satsing på aking. Latteren burde satt seg fast i halsen allerede kort tid etter, men vi skjønte det ikke før langt senere.