TRUE CRIME: Dokumentarserien «Drapet i Holmenkollen» tar for seg en 45 år gammel, uløst drapsgåte. Video: TVNorge Vis mer

Anmeldelse: «Drapet i Holmenkollen» på TVNorge og Dplay

Norsk true crime av internasjonalt kaliber

«Drapet i Holmenkollen» er både pikant, medrivende og emosjonell sannkrim.

«Drapet i Holmenkollen»

5 1 6

Krimdokumentar

Premiere 13. mars kl 21.30
Beskrivelse:

Medrivende dokumentarserie om en 45 år gammel, uløst drapsgåte på Oslos beste vestkant.

Kanal:

TVNorge/Dplay

«Medrivende sannkrim med internasjonalt tilnsitt.»
Se alle anmeldelser

TV: Enhver medieplattform med respekt for seg selv trenger visst en sannkrim i digitalspilleren sin om dagen. Og siden NRK og TV 2 allerede hadde stukket av med to av landets mest omtalte drapssaker de siste årene, og gjort dem til toppeksempler i den populære sjangeren (henholdsvis «Gåten Orderud» og «Hvem drepte Birgitte [Tengs]?»), har TVNorge sett seg nødt til å grave dypere i arkivene.

Det har gitt avkastning i bøtter og spann. Om de to første episodene er noe å gå ut fra, er «Drapet i Holmenkollen» medrivende sannkrim med internasjonalt tilsnitt.

Diplomatfruedrap

For denne anmelderen (f. 1982) var det brutale drapet på diplomatfruen Anni Nilsen Iranzo fullstendig ukjent. Selv om det ble behørig dekket både av norske og internasjonale medier da det sto på, tør jeg påstå drapet og den påfølgende etterforskningen ikke lenger har den samme plassen i vår kollektive bevissthet som de ferskere, og kanskje mer ikoniske tragediene på Karmøy og Orderud Gård. Likevel står ikke selve saken tilbake for disse på noen måte, og har absolutt alle elementene denne sjangeren krever, og flere til.

Det eneste vitnet

Annis liv fremsto perfekt. Mannen Enrique var spansk diplomat, og ble tydelig ansett av vestkantnaboene som både mystisk og eksotisk. De var et vakkert, ungt par, lidenskapelig forelsket i hverandre. Sammen hadde de datteren Maria på fire.

24. april 1974 blir Anni funnet drept i sin bolig i Dagaliveien på Oslos vestkant (om adressen høres kjent ut er det fordi villaen ligger, ved en bisarr tilfeldighet, bortimot rett over veien for der forlegger William Nygaard ble skutt og forsøkt drept i sin egen oppkjørsel 19 år senere). Åstedet bærer synlige spor av kamp, og Anni er mildt sagt ille tilredt.

Det eneste vitnet er datteren Maria. Hun sa hun så en kvinne sitte over moren og kvele henne, men fireåringen ble aldri offisielt avhørt.

I «Drapet i Holmenkollen» vender den nå voksne Maria, som har flyttet til Sør-Amerika, hjem igjen til Oslo og Dagaliveien, for å få svar. Serien følger henne tett, og samtidig som hun prøve å huske hva hun så den dagen, brettes den datidige etterforskningen og alle de dramatiske og pikante detaljene rundt forbrytelsen detaljene ut.

TILBAKE TIL NORGE: Maria Iranzo bor i dag i Argentina. Hun reiser tilbake til Norge for å løse mysteriet rundt drapet på moren, Anni Nilsen Iranzo. Foto: Simon Skreddernes / TVNorge
TILBAKE TIL NORGE: Maria Iranzo bor i dag i Argentina. Hun reiser tilbake til Norge for å løse mysteriet rundt drapet på moren, Anni Nilsen Iranzo. Foto: Simon Skreddernes / TVNorge Vis mer

Skiftenøkkel i maskineriet

Dramaturgien er velkjent for alle som har sett tilsvarende serier før: Nettet snører seg sammen rundt noe som være løsningen, helt til en skiftenøkkel hives inn i maskineriet og alt plutselig er helt åpent igjen.

Jeg kan ikke gå god for den journalistiske sannhetsgehalten her (selv om det virker tålelig sobert fremstilt og grundig researchet), men sånt blir det i det minste drivende spenning av, og da rulleteksten på episode 2 begynte var det ikke med så rent lite frustrasjon jeg innså at jeg måtte vente like lenge på episode 3 som dere vanlig dødelige ikke-anmeldere.

Som for å bevise at ikke bare krim, men også sannkrim, aldri er bedre enn sine rollefigurer og det konkrete universet som bygges, presenteres vi for et fargerikt og fascinerende persongalleri, supplert av et omfangsrikt arkivmateriale fra datiden, en mer uskyldig tid av kinnskjegg og firkantede Volvoer, da holmenkolltrikken fortsatt var laget av tre, og det fortsatt var litt spennende å ha en spansk nabo som tente røkelse og drev med yoga.

Som skapt for sjangeren

Gitt sakens alder er det imponerende å se hvor mange av de opprinnelig involverte man har klart å få i tale, og hvor mange av dem som virker å være skapt for sjangeren.

Den sedvanlige rekken av pensjonerte, furete politimenn er her supplert av den kvinnelige etterforskeren som tok seg av Maria i tiden etter drapet. Marias onkel George i Amerika har aldri klart å legge saken fra seg, og driver hjemmeetterforskning med forstørrelsesglass og gebrokken amerikansk-dansk, mens han sender sønnen sin ut i felten for å hjelpe henne. Daværende krimreporter i VG Knut Haavik er intervjuet om deres dekning («et godt drap for pressen») og de har til og med funnet resepsjonisten på hotellet der en potensiell mistenkt bodde, og samme mistenktes advokat.

Og enten har samtlige fått detaljert regi og er på tilbudssiden i å gi pedagogiske forklaringer og ikke minst serve opp til spenningsdramaturgien og cliffhangere, eller så er de bare naturtalenter innen sjangeren.

BEVIS: Kriminaltekniker Eva Ragde går gjennom beviskassen som er oppdaget i kjelleren på politihuset i Oslo. Der avdekkes nye og spennende bevis. Foto: TVNorge
BEVIS: Kriminaltekniker Eva Ragde går gjennom beviskassen som er oppdaget i kjelleren på politihuset i Oslo. Der avdekkes nye og spennende bevis. Foto: TVNorge Vis mer

«Amerikansk» form

«Drapet i Holmenkollen» har altså en hakket mer spisset og «amerikansk» form enn sine mer sindige fettere fra konsesjonskanalene.

Sannkrim kan for mange av oss ofte fremstå som invaderende dyneløfting, å rippe opp i knapt gjengrodde sår og lage spenningsunderholdning av ekte, dypt personlige tragedier. På sett og vis er det jo det som skjer her også, men det fremstår likevel ikke så spekulativt. At saken er såpass gammel gjør også kanskje at man kan tillate seg litt mer tabloide virkemidler.

Men ikke minst er det at vi får følge offerets nå voksne datter såpass tett når hun prosesserer både ny informasjon og glemte minner, og at hun så åpent og ærlig byr på refleksjonene rundt dette, noe som gir oss en slags velsignelse til å bli med på hennes jakt på sannheten. Det gjør også reisen mindre klinisk og prosaisk, og mer emosjonell og personlig.

Og får oss til å dele Marias håp om å finne svarene hun søker, av andre grunner enn bare for å stagge vår glupske nysgjerrighet.