Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norsk truet som faglitterært språk?

Når et språk i stadig mindre grad blir brukt som fagspråk, er det truet. Når et språk ikke lenger er det man leser faglitteratur på, det man skriver sine artikler på, det man tenker de nye og skapende tanker i, er det truet. Det er grunn til å hevde at det norske språk er truet og at mange universitets- og høgskolemiljø bidrar til dette.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fra 1992 til 1997 steg salget av importert engelskspråklig litteratur i Norge fra 150 til 200 millioner kroner. Det er grunn til å tro at hoveddelen av denne litteraturen blir brukt som pensumlitteratur ved våre universitet og høgskoler. Samtidig viser norske forlags salgsstatistikk at omsetningen av norsk litteratur for høyere utdanning har stått på stedet hvil i samme tidsrom. Studenttallet steg fra 105000 i 1987 til 173000 i 1997.

Tirsdag 4. august 1998 møtte representanter for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Den norske Forleggerforening, Norsk språkråd og Lærebokutvalget for høyere utdanning statsråd Jon Lilletun og den øvrige politiske ledelse i departementet. Statsråden ønsket å drøfte vilkårene for norskspråklige grunnbøker på universitets- og høgskolenivå. Statsråd Lilletun fikk en inngående beskrivelse av en utvikling som gir klare indikasjoner på at norskspråklig pensumlitteratur er på vikende front. Engelskspråklig pensumlitteratur overtar for norsk, og dessuten er kopiomfanget av engelskspråklig litteratur urovekkende høyt. De nevnte organisasjoner har engasjert NIFU (Norsk institutt for studier av forskning og utdanning) for å gjennomføre en undersøkelse av omfanget og årsakene til utviklingen, og Jon Lilletun ønsker et nytt møte når denne undersøkelsen foreligger. På møtet i departementet 4. august ble det overrakt et brev fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Den norske Forleggerforening, Norsk språkråd og Norsk Studentunion til statsråd Lilletun der det bl.a. heter:

«Med en stadig sterkere dominans av engelskspråklig litteratur på universitets- og høgskolenivå blir studentene i mindre grad i stand til å uttrykke seg på norsk språk, det gjelder både skriftlig og muntlig. Hovedtyngden av studentene skal fungere i det norske samfunn og yte samfunnstjeneste til norske borgere. Det er også et viktig moment at de engelskspråklige lærebøkene refererer til en engelsk eller amerikansk virkelighet, som i mange fag står langt fra norske forhold. Norske studenter bør møte hverdagen med norsk språk og med referanse fra norsk virkelighet.

Den gradvise svekkelse av norsk skriftspråk som læringsspråk i høyere utdanning har også utdanningspolitiske konsekvenser. Språkforskere peker på faren for dårlig innlæring på grunn-nivåene når studenter må lese bøkene på engelsk. En lærer best på det språket en har som morsmål. Resultatet blir at studenter finner studier unødig vanskelige, noen gir opp, og for dem som fullfører blir resultatene ofte ikke de beste. Norsk kulturråd har i en uttalelse om situasjonen pekt på at det er en viktig del av studentenes faglige utvikling at de får utvikle språklige redskap til å tenke faglig med.»

Her kan jeg kanskje råde forskergruppen i NIFU som jobber med å kartlegge årsaken til nedprioriteringen av norsk fagspråk til å undersøke om belønningssystemet for vitenskapelige ansatte kan være en medvirkende årsak.

Noen institutter ved universitetene har, ved siden av individuell lønnsfastsettelse basert på publikasjoner samt administrativt arbeid, og ved siden av stimuleringsmidler for hver hovedfags- og doktorgradsstudent vi veileder gjennom systemet til bestått eksamen, også innført en bonusordning for faglig-vitenskapelig produksjon som den enkelte vitenskapelig ansatte kan hente ut fra sitt institutt på slutten av hvert år. Her viser praksis ved enkelte institutt ved Universitetet i Oslo at å skrive faglitteratur på et «internasjonalt språk» gir langt høyere bonus enn å skrive på norsk. En tabell som viste hvilken bonus som ble gitt for faglig-vitenskapelig arbeid, skrevet på henholdsvis et «internasjonalt» språk eller norsk, ble lagt fram av ett av instituttene ved det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo i desember 1997. For bøker og doktoravhandlinger skrevet på et «internasjonalt» språk fikk de vitenskapelige ansatte 15000 kroner. Om samme bok i stedet var skrevet og utgitt på norsk, fikk forfatteren 7000 kroner. For redigering av bøker og tidsskriftnummer ble det betalt henholdsvis 5000 kroner og 2000 kroner, for artikler i fagtidsskrift (7000/1000), bokanmeldelser i fagtidsskrift (1000/200) for bedømmerarbeid i fagtidsskrift (300/200 per artikkel). På forespørsel om hva slags bonus som ville bli gitt for artikler skrevet i et tidsskrift som Nordisk Pedagogik, der noen av artiklene er på nordiske språk og andre på engelsk, ble det svart at dersom artiklene var skrevet på engelsk, fikk man en bonus på 7000 kroner, dersom artiklene var skrevet på norsk, fikk man en bonus på 1000 kroner - selv om det altså her dreide seg om samme tidsskrift med det samme sett av faglige bedømmere!

Det «internasjonale» språket det her er tale om, vil omtrent utelukkende si engelsk. Ved siden av at dette eksempelet viser at filosofien fra det amerikanske akademiske liv kalt «publiser eller forgå», også har kommet til Norge, der inntil 1991 alle professorer hadde samme lønn, viser eksempelet også at vårt språk kan være truet som akademisk språk. Utvikles ikke norsk språk som fagspråk på de aller høyeste nivå, vil dette bety en utarming av språket. Vi kan havne i en situasjon som jeg ofte kan oppleve blant tanzanianere, at de tyr til engelske ord når de skal forklare vanskelige faglige fenomen. Begrepene er ikke utviklet på eget språk, fordi man er blitt hindret i å bruke det på det øverste nivå i utdanningssystemet. Skulle man følge opp de tanker som kommer fram i brevet til statsråd Lilletun, så burde faglige artikler på norsk belønnes bedre enn de på engelsk.

I løpet av de aller siste årene har flere og flere høgskoler og universitet begynt å lyse ut stillinger internasjonalt. Professorer har blitt ansatt som ikke behersker norsk og ikke ser ut til å arbeide grundig med å lære seg språket. Skal studenter ha veiledning av disse professorene, må veiledningen foregå på engelsk, og studentene må skrive på engelsk. Skal vedkommende ikke-skandinavisk forstående person være med på stabsmøter, må de foregå på engelsk. Vår bestemmelse i lov om universitet og høgskoler, som fastsetter at undervisningsspråket ved norske universitet og høgskoler er norsk, er i ferd med å bli uthulet. For tiden sitter jeg som leder av en bedømmelseskommisjon for et professorat på en lærerhøgskole der ni av de sytten søkerne ikke behersker et skandinavisk språk. I utlysingsteksten har man ikke gitt utenlandske søkere en beskjed om at det ville være forutsetning for fast tilsettelse at de innen f.eks. en toårsperiode lærte seg norsk godt nok til å kunne undervise på språket.

Utviklingen av mastergrader på engelsk på universitetene i Norge er for tiden i rask vekst. Dette kan det være noe fornuft i, siden vi ikke godt kan forlange at utenlandsstudenter, som bare blir her et par år og er forventet å returnere til sine hjemland, skal lære seg et språk kun fire millioner mennesker snakker og tjue millioner forstår. I mange fag har Norge vel så meget å bidra med som de mange universitet i engelsktalende land som u-landsstudenter er henvist til. Så lenge mastergradtilbudene vesentlig er tilbud til utenlandske studenter (på vårt institutt har vi begrenset opptaket av norske studenter til en fjerdedel av studentgruppa), delvis også som en gjenytelse for at Norge selv har mange studenter i utlandet, ser jeg liten fare i utvikling av disse tilbudene. Rent bortsett fra at det hadde vært bedre u-landspolitikk å hjelpe til med en utvikling av mastergrader i u-land og i en overgangsfase ha Ph.D.-tilbud hos oss. At norske studenter tar deler av sine studier i utlandet, kan også være en berikelse.

Farene oppstår når flere og flere norske studenter skriver sine hovedoppgaver på engelsk, når mer og mer av pensumlitteraturen er på engelsk, når flere og flere universitetslærere ikke lenger skriver faglige artikler på norsk.