Norsk vei til internasjonalt forbud

KLASEBOMBER: Norge har åpnet en vei ut av den hengemyra internasjonale diskusjoner om klaseammunisjon har vært de siste fem årene.

NORGE HAR ÅPNET en vei som fører fram til et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. En modig norsk regjering har valgt å ta dette ansvaret. I året som kommer vil den uten tvil møte motbør og kritikk. Men valget og veien er riktig.

Organisasjonene på bakerste rad brøt ut i applaus da den norske delegasjonen under en FN-konferanse i Geneve 17. november erklærte at Norge tok initiativ til en internasjonal prosess for å forby klaseammunisjon som har uakseptable humanitære konsekvenser. Det første møtet i denne prosessen vil finne sted på Soria Moria i Oslo 21-23 februar, og et 30-talls land har allerede meldt sin ankomst.

Human Rights Watch kalte det norske initiativet et «vannskille» i det internasjonale arbeidet mot klaseammunisjon. Og det var i sannhet et historisk øyeblikk. Akkurat som det var et historisk øyeblikk da Canadas utenriksminister Lloyd Axworthy for ti år siden inviterte til et møte om landminer i Ottawa, og dermed startet den høyst vellykkede Ottawa-prosessen. Resultatet av den prosessen ble som vi vet en internasjonal avtale som forbød antipersonellminer. 151 land har i dag undertegnet mineavtalen, og den har effektivt stoppet utlegging av nye anti-personellminer. Nå blir det norske initiativet mot klaseammunisjon allerede omtalt som «Oslo-prosessen».

FAKTUM ER AT NORGE har åpnet en vei ut av den hengemyra internasjonale diskusjoner om klaseammunisjon har vært de siste fem årene. Disse diskusjonene har pågått innenfor rammen av den eksisterende Konvensjonen om inhumane våpen, der kravet om konsensus har hindret alle muligheter for meningsfylte løsninger.

I løpet av de to ukene som konferansen i Geneve varte, ble ni nye mennesker drept eller skadet av blindgjengere fra klaseammunisjon i Sør-Libanon. Noe må gjøres med den trusselen som klaseammunisjon utgjør. Vi kan ikke lenger sitte og se på at problemet med blindgjengere fra denne våpentypen bygger seg opp. Hvis vi ikke forhindrer stater og ikke-statlige væpnede grupper fra å bruke de milliarder av småbomber til klaseammunisjon som allerede finnes på lager verden over, vil vi få en krise i hendene som kan komme til å overgå mineproblemet.

Problemene med klaseammunisjon er velkjente og veldokumenterte. 99 % av det som finnes av klaseammunisjon på lager i verden i dag er unøyaktige og upålitelige våpen. I nær sagt hver konflikt klaseammunisjon har blitt brukt, har sivile derfor blitt utsatt for uakseptabel risiko og uakseptable lidelser.

Det eneste meningsfylte svaret er å styrke internasjonal humanitær rett, med en egen traktat om klaseammunisjon.

BESLUTNINGEN OM å bruke væpnet makt bærer med seg et tungt ansvar. Væpnede styrker har ikke en ubegrenset rett til å velge midler og metoder for sin krigføring. Det er opp til regjeringer å ta ansvar og sette grenser for hva slags våpen som skal kunne brukes. Våre valg av våpen bør reflektere våre verdier og målene for våre handlinger. Hvis de dreper de vi ønsker å beskytte, da er ikke disse våpnene til nytte for oss.

Derfor applauderer og støtter vi den norske regjeringen, som tar det tunge og arbeidskrevende ansvaret med å gå foran i denne saken. Oslo-prosessen vil bli en åpen, beslutningsdyktig og troverdig prosess. Vi føler oss trygge på at denne veien vil føre fram til et konstruktivt, men effektivt internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Ett er imidlertid sikkert, og det er at Stoltenberg-regjeringen i året som kommer vil møte forsøk på både å vanskeliggjøre og latterliggjøre det den nå har satt seg fore. Derfor må Norge hente erfaring og motivasjon fra politikere, embetsfolk og NGO-representanter som gjennomlevde denne fasen da man først ropte varsku om landminer.

DEN NORSKE REGJERINGEN er forberedt på å være en leder i dette spørsmålet, men den er ikke alene. Den internasjonale Røde Kors-komiteen sa nylig at sterk internasjonal handling må til for å få slutt på det forutsigbare mønsteret av menneskelig tragedie som klaseammunisjon er assosiert med. Dagen etter ba FNs generalsekretær Kofi Annan og hans daværende nødhjelpskoordinator Jan Egeland alle land om å umiddelbart fryse bruken av klaseammunisjon, inntil det internasjonale samfunnet har fått på plass en effektiv internasjonal avtale. Særlig etter at de grusomme konsekvensene av bruken av klaseammunisjon ble synlig i Libanon, har det vært en gledelig økning i antallet land som erkjenner behovet for å starte forhandlinger. Blant disse er både land som sliter med de humanitære og sosioøkonomiske konsekvensene av klaseammunisjon, og land som selv produserer eller har disse våpnene på lager. Verden over opplever vi nå en raskt økende vilje til å finne en løsning. Tiden er inne. La oss gripe sjansen til å forhindre unødvendige sivile lidelser.