1. MAI: Arbeidernes fridag trekker mange ut i gatene. Her taler Gerd Kristiansen på Youngstorget i Oslo under markeringa i 2014.  Illustrasjonsbilde. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
1. MAI: Arbeidernes fridag trekker mange ut i gatene. Her taler Gerd Kristiansen på Youngstorget i Oslo under markeringa i 2014. Illustrasjonsbilde. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Norske arbeidsfolk har fått styggen på ryggen

På et tidspunkt legger vi for mange vektskiver på ryggene til dem som bærer oss. Da knekker ryggvirvlene en etter en, og vi deiser i bakken alle sammen.

Meninger

I regn. I vind. I minusgrader og på de dovne sommerdagene. På kvelden, midt på natta og på 1. mai. Alltid er noen på jobb for alle oss andre. Det er de som bærer oss. Hele Norge bærer de, stille og traust, på sin rygg.

Det finnes mange å se opp til - forfattere, musikere og tenkere - men det er nok ingen som fortjener respekt så inderlige som dem.

De som bruker livet og helsa til å slite på knærne i en fabrikk, på en byggeplass eller i et storkjøkken. Med blå negler, svettelukt og nesten uendelig stolthet bærer de byggeklossene som gjør Norge til Norge. Det er egentlig ganske vakkert.

Men vi gjør det ikke så lett for dem lengre. De har noe stygt på ryggen. Stadig mer slitne rygger, stadig krummere, virker det som. De fortjener en pust i bakken og vi hedrer dem gjerne på 1. mai. Politikerne snakker om solidaritet og skryter av en erkenorsk egalitær samfunnsstruktur.

Samtidig legger vi flere kilo på ryggene deres. Det hersker et markeringsbehov på 1. mai. Et ønske om å ta eierskap, men ikke over ryggproblemene, de er alltid noen andre sin feil.

Artikkelen fortsetter under annonsen

364 dager året snakkes det om «pragmatiske og næringslivsvennlig løsninger». Noen flere kilo. På 1. mai slites ord som «kamerater» og «solidaritet» med helsa, men i bakgrunnen, en halvmeter til høyre for appellanten, der lusker effektivisering, midlertidige ansettelser og robust omstilling. Enda noen kilo.

Alltid noen flere kilo.

Selv den sterkeste ryggen tåler ikke all verdens belastning. Selv den sier stopp. Selv den kan brekke i to. Søndagsåpne butikker. Fem kilo. Flere midlertidige ansettelser. Ti kilo. Skatteletter på toppen av næringskjeden. 15 kilo.

Folk flest har det godt i Norge, men på et tidspunkt legger vi for mange vektskiver på ryggene til dem som bærer oss.

Da knekker ryggvirvlene en etter en, og vi deiser i bakken alle sammen.

Dem som bærer samfunnet vårt, i regn, i vind, i minusgrader og på julaften, de er nå nærmere prolaps og skiveutglidning enn noensinne.

Det er fordi de har fått styggen på ryggen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook