MÅ BLI BEDRE: Men de som skal få norske elever til å velge realfag, står overfor paradoksale utfordringer. Foto: Scanpix.
MÅ BLI BEDRE: Men de som skal få norske elever til å velge realfag, står overfor paradoksale utfordringer. Foto: Scanpix.Vis mer

Norske barn er kjempegode i matte. Men de slutter å være det

Elevene er svakere enn de var på nittitallet. Men hva kan gjøres?

Kommentar

Tirsdag formiddag ble det forkynt i med glede hvert prestegjeld, eller gjennom en digital variant av det samme: Norske femteklassinger er kjempegode i matematikk! Undersøkelsene av den internasjonale TIMSS-undersøkelsen var blitt offentliggjort, og den viste at podene var best til å regne i hele Norden, og er blant de beste i Europa.

Men i tillegg til denne udiskutabelt gode nyheten, var det andre som kunne gi skolemyndighetene grunn til å ta et langt, stødig blikk på seg selv i speilet. For når norske elever når ungdomsskolen, er matematikkprestasjonene bare på middels nivå sammenlignet med andre land i Europa. De er særlig svake i algebra, en del av faget som er abstrakt og krevende å lære bort, men også essensielt som verktøysfag både innad i matematikken og i andre realfag. Dette skaper videre ringvirkninger: På videregående er elevene bedre i matematikk enn før, men svakere i fysikk, og i begge fag er resultatene markant dårligere enn på nittitallet. I Norge er det også en langt mindre andel av elevene som velger å fordype seg i matematikk og fysikk sammenlignet med for eksempel Sverige, Frankrike og USA.

I dette anes kimen til noen bekymringsverdige trekk i høyere utdanning. Ingeniørstudenter faller ut av studiet fordi de ikke har grunnleggende algebrakunnskaper. Vordende sykepleiere stryker i hopetall i medikamentregning, der de må kunne regne ut hvor sterke medisindoser pasientene deres skal ha. Norske mattelærere er i mindre grad spesialister på feltet enn sine kollegaer i andre land, noe som igjen virker negativt tilbake på prosessen. Et utvetydig funn i rapporten er nemlig at lærerens faglige kompetanse har stor betydning for at elevene gjør det godt i disse fagene, i den grad at det kan bidra til å jevne ut de faglige forskjellene som er skapt av sosial bakgrunn, av foreldrenes utdannelse og omfanget av bokhyllene i barndomshjemmet.

Med andre ord er det oppsiktsvekkende få elever som jobber for å få en type kompetanse som alle vet det vil være stor etterspørsel etter i tiden fremover, for å løse utfordringer innenfor medisin, informasjonsteknologi og energiproblematikk, for å nevne noe. Det er i alles interesse at elevene i den norske skolen blir både gladere og flinkere i realfag.

Dette er igjen ikke noe nytt. I mange år har det vært satt inn ymse tiltak for å få dette til å skje. I en av rapportene som er basert på TIMSS-undersøkelsen, «Ett skritt frem og ett tilbake», peker forfatterne på at en nøktern evaluering av det som skulle skape begeistring og mestring, er på sin plass. Blant annet peker de på at det i norske læreplaner legges vekt på å koble matematikken til den praktiske, håndgripelige hverdagen, for å styrke følelsen av at dette er nyttig lærdom — men at dette kan gå utover det lekende og intellektuelt stimulerende ved renere former for matematikk, og slik drepe interessen til elever med naturlige evner i denne retninger, som kvikkes opp av slike utfordringer. Det som virker inkluderende på noen, kan senke motivasjonen hos andre. Dette er bare et av de tilsynelatende paradoksene skolemyndighetene står overfor.

Et annet er at fagene fysikk og matematikk, som er nært forbundet, har blitt koblet fra hverandre — gjennom at de gamle gymnaslinjene ble opphevet og Reform 94 dreide matematikkpensum i retning av det mer praktiske. Igjen er det grep som skal gjøre det lettere for elevene, som kanskje ender opp ved å gjøre det vanskeligere, siden det blir vanskeligere for dem å få innsikter i hvordan prosessene og metodene i forskjellige fag kaster lys over hverandre.

Det er også verd å spørre seg om ikke nettopp alle undersøkelsene og prøvene som skal kartlegge slike utfordringer, også skaper en utålmodighet i systemet. Det har blitt vekket en forventning hos foreldre, skolepolitikere og samfunnet som sådan om at skolene stadig skal rapportere tilbake og bekrefte at de er på ballen. I et fag som matematikk, som krever modning, disiplin og mengdetrening, kan det gjøre jobben vanskeligere stadig å ha storsamfunnets øyne i nakken.

Matematikk er særpreget og vanskelig for mange. Å bli god, krever evne til å holde abstrakte forhold fast i tankene, uten at de har noen umiddelbar forankring i hva elevene opplever i det dagelige — kanskje særlig i algebra, der de må lære seg å tenke på noe som ikke er et tall, men som kan være det. Men i alle fall er det nå klart at norske elleveåringer har alle forutsetninger for å få dette til. Så er det opptil lærerne og de som legger premissene for dem å gjøre dette feltet til et landskap de har lyst til å gå dypere inn i og utforske nærmere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook