Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Norske bilder av Latin-Amerika

LATIN-AMERIKA: Norsk Latin-Amerika-politikk er preget av utopier og misjonstrang.

DA ASBJØRNSEN og Moe samlet inn fortellingene som siden fikk navnet Norske Folkeeventyr , kom de også over en informant i Hallingdal som kunne opplyse at Soria Moria lå «en plass i Sør-Amerika». 100 år seinere så det ut til at land som Argentina og Uruguay hadde rykket ut av legendene og tatt plass i gruppen av selvstendige og sammenlignbare land i en verden organisert i Nasjonenes Forbund. Men denne realismen ble raskt erstattet av nye utopier: Latin-Amerika ble de politiske kulisser hvor stridene mellom undertrykkere og undertrykte var enklest å forstå i en verden som ellers lå låst fast i kald krig. Castros vei til makten, kuppet i Chile og gorilladiktaturene i Sør-Amerika, Sandinistenes revolusjon i Nicaragua og folkenes kamp mot oligarkiene (og USA) i Mellom-Amerika bød på tydelige fronter med bred appell. Med bakgrunn i denne store fortellingen om diktaturer, geriljakriger og brede kamper for å bygge demokrati og velstand, kombinert med bistandens forestillinger om Norge som utviklingens topp, forlot Norge epoken med passive handelsorienterte ambassader og tok steget inn på scenen som politisk aktør. Eller, i egne øyne, tilrettelegger og pådriver for «den riktige utvikling». Dermed ble apparatet for bistandshåndtering utvidet til også å omfatte Latin-Amerika. Det er i skjæringsfeltet mellom hjelpeengasjementet og de politiske fortellingene om «slemme konger» mot «oss alle» at dagens norske bilder av kontinentet produseres.

I FJOR nedsatte bistandsminister Erik Solheim en arbeidsgruppe som skulle analysere den aktuelle politiske situasjonen i regionen og komme med forslag til tiltak. Resultatet som ble presentert i juni 2006 ble tatt godt i mot i forskningsmiljøer så vel som blant bistands- og næringslivsorganisasjoner. I bunnen lå en oppfatning av at Latin-Amerika gjennom mange år hadde vært oversett i norsk utenriks- og bistandspolitikk. Det var derfor ikke overraskende at bistandsminister Solheims reise til Brasil, Bolivia og Peru ble omtalt i media som en norsk «gjenoppdagelse» av Latin-Amerika. Statsbudsjettet for 2007 forteller at samarbeidet med blant annet Brasil og Bolivia skal utvides. Blant annet skal man samarbeide med Bolivia om ressursforvaltning og det foreslås økt forskningssamarbeid med hele kontinentet. Kunnskapsdepartementet arrangerte nylig et seminar om det siste hvor kunnskapsminister Djupedal fortalte om hvordan han ble SV-tilhenger da han så bildene fra stadion i Santiago i september 1973. Deretter kåserte Solheim om indianere og conquistadorer gjennom historien. I en sal fylt av de relativt få i Norge som arbeider med latinamerikanske spørsmål var arrangementet i seg selv en god nyhet. Fagfolkene understreket alle at samarbeid innen forskning og undervisning må forankres i langsiktighet, kvalitet og ikke minst: Gjensidig interesse og respekt. Det er slett ingen selvfølge at de norske miljøene her vil være «de mest utviklede» - enn si interessante i det hele tatt - for latinamerikanere som hurtig merker oppblåste selvbilder og nordeuropeiske stereotypier om hvordan deres verdensdel alltid er mindre utviklet. Slik fremsto begge de politiske innledningene som naive og gode eksempler på hvordan idealisert og ideologisk basert fortolkning av og til blir førende for norsk politikk.

I DAGSAVISEN 19.mars forteller Solheim således at «geriljaen er på retur ... på et kontinent hvor konfrontasjon snarere enn dialog er det vanlige.» Norge har derfor et viktig oppdrag, nemlig «å etablere permanente demokratiske institusjoner» og «skape nasjonal dialog». Hva tenker de som ikke kjenner Latin-Amerika når de leser dette? Man ser raskt for seg avsidesliggende steder, herjet av geriljastyrker og narkotikakarteller, ukjent med demokratiske prinsipper og institusjoner, og med sterk behov for siviliserende praksis, som for eksempel dialog og forhandlinger.Med unntak av Colombia (og i noen grad Mexico) finnes det ikke geriljastyrker i Latin-Amerika i dag. Når det gjelder demokratiske institusjoner er det grunn til å fremheve at Latin-Amerika var den regionen i verden som innledet den såkalte «demokratiske bølgen» på 1980-tallet. Europa fulgte etter med Berlin-murens fall i 1989. Kanskje burde regjeringens fortelling om Latin-Amerika heller handle om at de norske institusjonene aldri har vært utsatt for alvorlige påkjenninger og derfor har mye å lære av land som har mistet demokratiet og nå bygger det opp igjen. Demokratisering og institusjonalisering av rettstaten er alltid og overalt krevende og kontinuerlige oppgaver.

DET NYE i dagens re-demokratisering av Latin-Amerika er ikke derfor demokratiet, men, som alle andre steder, partiene og presidentene som velges. Det som later til å ha vakt den nåværende norske regjeringens interesse er helst at man aner konturene av en venstrebølge. Men med unntak av Venezuela (og kanskje Bolivia og Nicaragua), har ingen av dem erklært seg som sosialistiske. Brasil, Uruguay og Chile er snarere eksempler på sosialdemokrati eller «sentrum-venstre» i dagens europeiske språkbruk. Spørsmålet er om disse betegnelsene gir de riktige føringer for å gripe hva slags politiske institusjoner som bygges av for eksempel presidentene Chávez i Venezuela og Lula i Brasil. Når president Morales i Bolivia får hjelp av Norge til å forvalte en økende gassformue vil vi håpe at det tradisjonelle norske måteholdet og institusjonaliseringen av dette («handlingsregelen») blir det viktigste. Man trenger ikke å være politisk ekspert for å forstå at det finnes en viss sympati i den norske regjeringen for en mer venstreorientert utvikling i Latin-Amerika. Man behøver heller ikke å besitte store analytiske evner for å skjønne hvorfor politikere spiller på enkle og populære stereotypier, når disse peker mot de løsningene de samme politikerne foretrekker. Det vi må være kritiske til er at Latin-Amerika blir dratt med i spillet omkring det forskeren Terje Tvedt kaller «det nasjonale godhetsregime», omkring hvordan Norge lanserer seg selv som verdensmester i bistand og en humanitær stormakt. Godt støtte av media som aldri finner plass til å fortelle at Guatemala for tiden har flere soldater i afrikansk fredstjeneste enn hva Norge har i afghansk.

I TILLEGG har vi «den norske modellen», men her er det uklart hva regjeringen mener. Er det faste og hyggelige møter mellom LO, NHO og finansministeren som eksempel på nasjonal dialog, og dermed til etterfølgelse på «et kontinent hvor konfrontasjon er det vanlige» (Solheim i Dagsavisen 19.03)? Er det raskere sirkulasjon på arbeidsmarkedet basert på begrenset stillingsvern, forhøyet pensjonsalder og et skattefinansiert sosialvesen? Eller er det en relativt lavt betalt middelklasse slik at staten kan omfordele midler til de ufaglærte? Få la merke til Ny Tids artikkel av 11.08.06. Der kommer det klart fram at brasilianere som leste Utenriksdepartementets bakgrunnsnotat for Solheims Brasil-reise umiddelbart fornemmet misjonsiveren bak ønsket om å diskutere den norske modellen.Vi er ikke mot fornyet samarbeid med Latin-Amerika - tvert imot. Men vi insisterer på at det bygger på reflektert kunnskap og dialog med likestilte partnere, ikke på misjonering og idealiserte forestillinger av en forgangen tid som kanskje aldri egentlig eksisterte - og denne henstillingen gjelder politikere så vel som journalister.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media