SALDERINGSPOST: Statkraft mistet fem milliarder og ble salderingspost på forrige statsbudsjett. Dermed skrinla selskapet nye vindkraftprosjekter til havs. Foto: Science Photo Library
SALDERINGSPOST: Statkraft mistet fem milliarder og ble salderingspost på forrige statsbudsjett. Dermed skrinla selskapet nye vindkraftprosjekter til havs. Foto: Science Photo LibraryVis mer

Norske byggeklosser

Stortinget risikerer å rote vekk Statkrafts potensial som internasjonal fornybargigant. Delprivatisering kan være nødvendig, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Statkraft er stadig i hardt vær. I bokstavelig forstand skulle det være gode nyheter for statens heleide fornybar-stolthet, med røtter tilbake til konsesjonslovene og etableringen av vannkraften her i landet. Selskapet eier store deler av norsk vannkraftproduksjon, og driver også stort innenfor vindkraft. Uvær er godt nytt.

Politisk ustabilitet er derimot litt mer vanskelig. Statkraft har i mange år vært gjenstand for politisk drakamp. Foreløpig siste kapittel er at selskapet fått ny styreleder. Næringsminister Monica Mæland ønsket en «ny profil», og satte inn eks-kulturminister Thorhild Widvey. Kritikken mot avgjørelsen er først og fremst rettet mot at de to er omgangsvenner, men bak dette gjemmer det seg noe som kanskje er mer alvorlig for industrigiganten. Widvey, som riktig nok blant annet har bakgrunn som olje- og energiminister, erstatter den langt mer erfarne industrilederen Olav Fjell.

I sommer har også selskapet måttet ta store tap på grunn av sin internasjonale satsning på gasskraftverk. Det skyldes at energiprisene i Europa har stupt. Gasskraftverkene kommer dårlig ut av et støttesystemet som favoriserer subsidiert sol- og vindkraft. Hadde systemet basert seg på avgifter på CO2-utslipp ville gasskraftverkene hatt en sjanse. Nå taper de på den ene siden mot billig fornybar, og på den andre siden mot relativt sett billigere kull.

Det blir bare bortforklaringer for politikerne på Stortinget. På venstresiden fordi selskapet skulle holdt seg til fornybarsektoren, og på høyresiden fordi Statkraft ikke tjener nok penger utenlands.

Alle rynker pannen, men ingen ser ut til å ha noen plan. Hvordan skal Statkraft faktisk bli den motoren for det grønne skiftet som Norge trenger?

Den politiske dysfunksjonaliteten toppet seg i fjor høst. I budsjettforliket mellom regjeringen og støttepartiene trakk de tilbake fem milliarder kroner som var lovet Statkraft. De fjernet en utbyttereduksjon til staten for å saldere et vanskelig budsjettet. Reaksjonen lot ikke vente på seg: Kort tid etter varslet Statkraft at de som følge av salderingen ikke kommer til å investere i nye vindprosjekter til havs. Enkelte vannkraftsatsninger internasjonalt kan også bli utsatt.

Statkraft har siden 2006 investert stort i vindkraft i Storbritannia. Nå er vi i den merkelige situasjon at fossilselskapet Statoil går i front som vindkraftinvestor i utlandet. Fornybare Statkraft er strupet. Hva er den politiske strategien bak dette? Nasjonale strateger er blitt til nasjonale klossmajorer.

Høyre ivrer ellers for frihet, men er oppsiktsvekkende styringskåte når det kommer til Statkraft. Finanspolitisk talsmann Svein Flåtten «legger til grunn av selskapet satser nasjonalt», men mener det er opp til selskapet å vurdere utenlandssatsningen. Det er klar, uklar tale. Daværende stortingspolitiker, nå kulturminister, Linda Hofstad Helleland (H) tordnet da selskapet fant ut at det ikke var lønnsomt å utvikle et større vindkraftprosjekt i Midt-Norge, hennes nærområde. I Adresseavisa krevde hun styrets avgang. Seinere kom Statkraft til motsatt konklusjon, og ville investere. Da selskapet ble saldert i forrige statsbudsjett var hun raskt ute med å advare selskapet mot å ombestemme seg igjen.

Det beste hadde vært om norske politikere sammen kunne funnet et strategi for Statkraft, som var fornybar og ga selskskapet frihet og albuerom til å investere internasjonalt. Det er ser ut til å være for mye å håpe på.

Delprivatisering kan være nødvendig for å skape den avstanden og uavhengigheten Statkraft trenger for å utvikle seg videre. Investeringene i fornybar energi vokser enormt, og sto i fjor for 90 prosent av veksten i energimarkedet. Statkraft og Norge risikerer å hektes av i konkurransen. En form for grunnrentebeskatning av inntektene fra vannkraften i Norge, i slekt med det vi har sikret innenfor oljevirksomheten, ville sørget for at vi ikke «selger arvesølvet».

Innslag av privat eierskap vil gi større åpenhet. Børsmiljøet og deres analytikere vil gi det større oppmerksomhet. Analytikeren Tina Saltvedt i Nordea er et eksempel på en person som gir verdifulle bidrag i den offentlige debatten om oljevirksomheten. Hun avkler enøyde interesseaktører som Karl Eirik Schjøtt Pedersen i Norsk olje og gass med kunnskap og klare analyser.

Privat eierskap vil ikke minst gjøre vilkårlig politisk styring langt mindre truende. Tida som salderingspost på statsbudsjettet vil være over.

Dette skjer ikke med det første. Hvis Høyre foreslår privatisering, må Ap si nei. Det må en Ap-regjering til for å delprivatisere, og LO bør være er ombord. Det var da tidligere LO-leder Yngve Hågensen som styremedlem i Statoil ble overbevist, at grunnen var beredt og Ap kunne sette i gang delprivatisering av oljeselskapet.