Norske drap

ÆRESDRAP: Det er lett å beskrive andre kulturer med tykke penselstrøk, mens man motsetter seg kollektive forståelser av sin egen.

REAKSJONENE HAR strømmet inn på innlegget vårt «Æresdrap på norsk» som sto på trykk i Dagbladet den 14.12 og som ble publisert på Dagbladets nettsider samme dag. Felles for mange av kritikerne av innlegget er at de anklager oss for å ikke kunne definere ordet «æresdrap» eller for å bagatellisere praksisen med æresdrap i andre kulturer. Disse reaksjonene er forstemmende fordi et innlegg som hadde som klart mål å starte en debatt om patriarkalske trekk ved norsk kultur, i stor grad har startet en debatt som handler om hvor kvinneundertrykkende «de andre» (les: muslimske menn) er. Og nok en gang ser vi hvor lett det er å beskrive andre kulturer med tykke penselstrøk, mens man motsetter seg kollektive forståelser av sin egen.

VI VIL BEKJEMPE all vold mot kvinner, og har ingen ambisjon om verken å forenkle eller unnskylde noen overgrep. Tvert i mot forsøker vi å gjøre det motsatte, nemlig å få opp en debatt om en type vold som i for stor grad blir bortforklart i det norske samfunnet - volden blant etnisk norske menn.

I sitt innlegg til oss 16.12 skriver Lars Gule og Hanada Kharma: «(...) Da kan vi konstatere at det er stor forskjell på den sjalu, frustrerte og ydmykede norske mannen som dreper sin kvinnelige partner selv, og de drap på kvinner i tradisjonelle samfunn som er et resultat av familiens og samfunnets forventning om at kvinnens liv må tas for å gjenopprette - ikke bare mannens - men familiens ære.» Vi kan være enige med Gule og Kharma i at det ikke er vanskelig å finne forskjeller på drapene. Men resultatet er det samme, det blir begått et mord. Og om vi vil bekjempe vold mot kvinner må vi selvfølgelig ta alle drap og all voldsutøvelse på alvor. Ikke minst når det gjelder å finne årsakene bak volden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

GULE OG KHARMA BESKRIVER den norske drapsmannen som en «sjalu, frustrert og ydmyket mann». Dette er en vanlig forklaring. Problemet er at dette også lett blir en bortforklaring. Den norske frustrerte, ydmykede mannen glir umerkelig over i en offerrolle. Volden han utøver blir et resultat av tragiske omstendigheter i hans liv, uten relevans for samfunnet for øvrig. Han blir, slik vi beskriv i forrige innlegg, en tragisk enkeltskjebne.

Men hva er det som får denne mannen til å gå til et så drastisk skritt at han dreper sin kvinnelige partner, eller utøver grov vold mot henne? Og hva er det som gjør at denne volden reproduseres i det norske samfunnet til nye generasjoner unge menn? Så lenge vold mot kvinner er et omfattende problem både i Norge og i resten av verden, må dette være et relevant spørsmål å stille.

Den nyutgitte boka «Mord-selvmord i nære relasjoner» er verdt et blikk for de som interesserer seg for disse problemstillingene. Her ser professor i psykiatri Gustav Wik og studentene Karen Galta og Siri Lerstøl Olsen nærmere på fenomenet med menn som dreper en eller flere av sine nærmeste for så å begå selvmord. Dette er saker som svært ofte omtales som «familietragedier» i norsk offentlighet. I intervju i Klassekampen 19.12 beskriver Wik dette som saker som gir store medieoppslag, men som ingen egentlig vet noe om. Det er ikke gjort noen grundige undersøkelser av disse sakene tidligere, det har ikke en gang vært ført skikkelig statistikk.

FORSKNINGEN TIL Wik, Galta og Lerstøl Olsen tegner et annet bilde av norske drapsmenn enn det vi vanligvis forestiller oss. Ifølge dem er det ikke menn fra marginaliserte grupper som står bak mord-selvmordene. I Norge begås denne typen mord hovedsakelig av etnisk, norske menn i 40-50 årsalderen, uten et kriminelt rulleblad. Forskerne beskriver den typiske drapsmannen som en «pliktoppfyllende mannemann med et gammeldags æresbegrep». De trekker også paralleller mellom disse drapene og æresdrap ved at mange mord-selvmord skjer i forbindelse med samlivsbrudd der kvinnen har tatt initiativ til å bryte ut. Og Wik beskriver i Klassekampen at det kan eksistere «en slags skjult applausgruppe i miljøene disse menneskene ferdes i som forholder seg til foreldede mannsidealer.» Gustav Wik konkluderer med at det er et farlig signal å ufarliggjøre drap til «familietragedier» og mener at de såkalte familietragediene i dag ikke er et resultat av materiell misere, men av at mannens idéverden bryter sammen.

Vi må kunne ta innover oss at dette er tema som er relevant også i norsk sammenheng. I så fall burde både kommentatorer, politikere og menneskerettighetsforkjempere være villige til å legge den norske mannsrolla og det norske samfunnet under lupen for å studere hvilke patriarkalske strukturer som reproduseres og videreformidles til nye generasjoner unge menn. Og vi må komme oss forbi mytene om at norsk vold begås i affekt av menn i desperate livssituasjoner. Dette bidrar til å bortforklare handlingene, og gjør oss mer maktesløse i forhold til å bekjempe volden.

I TILLEGG ER VI avhengige av at også norske menn tar denne debatten på alvor. Krisesentersekretariatets leder Tove Smaadahl stiller et betimelig spørsmål når hun spør hvorfor kvinnelige feminister i 30 år har kjempet mot kvinnevold, mens den andre halvdelen av det norske samfunnet - mennene - stort sett er borte fra debatten.

Smaadahl spør videre hvorfor vi opplever den store tausheten og motstanden fra majoriteten av de menn som ikke utøver vold. En motstand som består i at noen menn ignorerer voldsproblemet og at vi sjelden ser menn delta i den offentlige debatten om tematikken.