Norske eliter

ELITISME: Det er sørgelig å lese John Olav Egelands kommentar «Landet slår sprekker» (10.12.07), hvor han langer ut mot (den innbilte) kultureliten. Man blir litt lettere til sinns av å lese Knut Faldbakkens debattinnlegg mot nevnte Egeland. Det er allikevel et stort behov for folkeopplysning i elitismedebatten.

Tidsskriftet Replikk, som utgis av masterstudenter ved Universitetet i Bergen, lanserte sitt siste nummer i oktober, med nettopp temaet «Elitisme». Dersom Egeland hadde lest artiklene i dette tidsskriftet, ville han aldri kunnet finne på å skrive sin kommentar. Store deler av Egelands argumentasjon bygger nemlig på feilaktige premisser.

I en av artiklene i tidsskriftet samtaler Replikk med sosiologene Olav Korsnes og Rune Sakslind. De har vært involvert i eliteforskning i en årrekke. I denne samtalen kommer det tydelig frem at vi i Norge ikke har en stor kulturelite. Det er tunge historiske prosesser som har gjort at kultureliten i Norge, i motsetning til for eksempel land lenger syd, ikke har fått en dominerende samfunnsposisjon. Tvert i mot er Norge dominert av en utpreget folkelighet. Denne folkeligheten har sine positive og negative trekk. En positiv funksjon kan være at den har fungert som en buffer mot sosial ulikhet, og til forsvar for den norske egalitære samfunnsstrukturen. Men folkeligheten har også en negativ funksjon, som når den fører til populistisk antiintellektualisme. Egeland skriver seg dessverre inn i denne siste tradisjonen.

Egeland tegner et bilde av kultureliten, som med sin urbane middelklasseorientering bevisst har fjernet seg fra de dypere lag i folket. Håvar Haarstad er dypt uenig i denne fremstillingen. I Replikk skriver han at det problematiske forholdet mellom kultureliten og folk flest er en konstruksjon. Den norske venstresida har nørt opp under denne konstruksjonen ved å innbille seg at de står for langt fra folk flest hva kulturelle preferanser angår. Venstresida har følt dette som et demokratisk problem, og selvproletariseringa blant ml-erne på syttitallet kan sees på som et krampaktig forsøk på å løse problemet. Magnus Marsdal har dessverre ikke lært av sine radikale forgjengeres feilskjær, og skriver seg inn i denne tradisjonen på venstresida i norsk politikk. Frp på sin side har brukt konstruksjonen om kultureliten versus folk flest på en høyst spekulativ og profitabel måte. Haarstad sitt poeng er at begrepene «kulturelite» og «folk flest» er to unyanserte kategorier, og at forskjeller i kulturelle preferanser mellom disse to uklare størrelsene, ikke må sees på som hierarkiske og som et skille mellom «høyt» og «lavt».

Deler av Haarstad sin argumentasjon blir støttet av ny forskning. Sosiologen Ove Skarpenes har utført dybdeintervjuer med over hundre medlemmer av den øvre norske middelklassen. Han finner at de slett ikke er opptatt av finkultur og intellektuell dannelse. De er tvert i mot opptatt av folkelige kulturuttrykk, som P4 og Åge Aleksandersen. I tillegg bruker de bemerkelsesverdig ofte uttrykket «professoraktige typer», når de blir spurt om hvilke mennesker de helst ikke vil assosiere seg med.

Når til og med den øvre middelklassen ser ut til å ha en folkelig og tidvis antiintellektuell orientering, har Egeland et forklaringsproblem når han beskriver middelklassen slik: «Det dreier seg om en elitisme med en antifolkelig profil der brede samfunnslags meninger oppfattes som reaksjonær populisme».