Norske fedre

I morgen, tiende oktober, er den norske dagen for psykisk helse. I år blir det fokusert på mannen – den lite åpne skapningen som gjennom generasjoner har brukt taushet og emosjonell avstand til å skjule seg bak når ting i familien er blitt vanskelige; og som bare langsomt, og med stor indre motstand, ser ut til å være i ferd med å bevege seg ut av panseret sitt. Etter det jeg i åras løp har kunnet oppdage – både hos venner, hos meg sjøl og hos forfattere jeg setter høyt – kan det ikke være tvil om at forholdet vi mannfolk har til fedrene våre er noe av det aller viktigste vårt selvbilde og vår psykiske helse blir berørt av. En måte å nærme seg dette vanskelige området på, er gjennom å lese, og diskutere det en har lest. I norsk litteraturhistorie fra 1880-tallet til i dag går det muligens – på tvers av sosial bakgrunn – an å sondre mellom tre typer av klassiske norske farsskikkelser; ut fra den måten sønnene i fiktiv form har skildret denne typen nære familiekonflikter. Enhver som er ute etter å snakke med sønn, bror eller far om det å være sønn, bror eller far, vil etter min erfaring kunne ha utbytte av å ta utgangspunkt for eksempel i noen av de bøkene som er nevnt her.

1. Sønner og fedre som blir borte for hverandre. To berømte dikteriske eksempler her er Garborgs bilde av jærbonden i «Fred» (1892), og Ibsens bilde av den døde kammerherren i «Gengangere» (1881). Enok Hove hos Arne Garborg tilhører det «tunge, seige folket» som «putlar med jorda og granskar skrifti»; mens kammerherre Alving – slik han framstår i samtalene mellom hans etterlatte i den rå tragedien «Gengangere» – må ha vært et feiende flott festmenneske, med en sterkt demonisk side. Arne Garborg mistet faren sin Eivind tidlig i ungdommen, under tragiske omstendigheter. Henrik Ibsens far Knud levde til å bli en olding; men sønnen valgte aldri å forsone seg med ham. Skyggen etter dette «sjelelige tomrommet» kan en hos Henrik Ibsen fornemme også i bildet av Peer og Jon Gynt i «Peer Gynt», eller Gregers Werle og hans grossererfar i «Vildanden». Garborg nevner farens ulykke som «det mørkeste i livssoga mi», og strir med farens skjebne i de fleste av bøkene han skriver fra «Fred» og utover. Ifølge biografiene dør både Eivind Garborg og Knud Ibsen uten at sønnene har snakket ut med dem – en kjensgjerning som utvilsomt setter sitt sjelelige preg på sønnenes stadig mer innadvendt grublende alderdom.

2. Familiens «uovervinnelige». Konsulen i Jens Bjørneboes «Frihetens øyeblikk» (1966) og faren i Per Pettersons Arvid-bøker kommer fra stikk motsatte kanter av det norske klassesamfunnet – den ene er belgisk konsul og reder, den andre er eksbokser og industriarbeider. Et fellestrekk er likevel at begge spiller rollen som familiens «uovervinnelige» – og at sønnene lenge oppfatter sin egen identitet som vag og utydelig i forhold til dem. I en scene i «Frihetens øyeblikk» heter det for eksempel: «Mannen i speilet har alltid vendt seg imot meg, og er meg komplett ukjent og fremmed. Den dype stemmen er ikke min egen, men min fars» (side 56). I høstens ferske Petterson-roman «Jeg forbanner tidas elv» er en liknende scene skildret slik: «Jeg ville ikke se meg i speilet, og så var det faren min jeg så der inne» (115). Et tredje eksempel på denne «uovervinnelige» farstypen kan en finne i Tarjei Vesaas’ oppvekstroman «Det store spelet» 1934, med faren som stadig gjentar til den eldste sønnen sin: – På Bufast skal du vera all din dag!

Om vendingen mot en påtatt harmoni mellom sønn og far mot slutten av «Det store spelet» 1934 heter det i Willy Dahls «Norges litteratur II»: «Så ambivalent er fortelleren til det han beretter om, at «Det store spelet» også kan leses som en fortelling om en manisk far som knekker et barnesinn» (381). Iakttakelsen er viktig. Ikke all familieforsoning er reell, verken i litteraturen eller i livet.

3. Svakhet kan bli snudd til styrke. Nå et par moteksempler, på hvordan litterære fedre og sønner kan oppnå en mer oppriktig form for forsoning i to sjølbiografiske romaner – nemlig Tarjei Vesaas’ «Båten om kvelden» 1968 og Dag Solstads «16.07.41» (2003). I «Båten om kvelden» er far og sønn på skogsarbeid med hesten i djup løssnø, da hesten trår feil og skader foten. Det er langt til folk, og såret må renses: «Ein gufs frå langt atti tidene: reins det arme såret med ditt eige salte manne-mig! (…) Den strenge herren legg seg difor fort på kne attved hestefoten, fomlar med dei våte kleda sine og gjer seg i stand» (23).

Situasjonen i løssnøen ender i et slags dobbelt maskulint nederlag – først er det faren som ikke greier å prestere noe «manne-mig» til hestesåret, dernest er det gutten. Paradoksalt nok er det gjennom dette pinaktige nederlaget – samt gjennom en felles interesse for hester og «kirgisere» – at de to kommer hverandre nærmere.

Noe tilsvarende skjer i Dag Solstads «16.07.41», men på en annen måte. Den faren som blir skildret her har fått jobb som kontormann etter å ha mistet sin kolonialhandel. På si legger han planer som yngstesønnen blir innvidd i; import av leketøy er ett av prosjektene, drømmen om å oppfinne en «perpetuum mobile» et annet. Da storebror er hjemom fra sjøen blir farens luftige planer punktert. Samtidig oppstår det – etter den opprivende leketøysfallskjermscenen – en mer reell form for fortrolighet mellom far og sønn. Helt mot slutten av boka fins disse linjene: «Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde» (211).

Et spesielt trekk ved litterære verker som «Båten om kvelden» og «16.07.41» er at de ikke bare er romaner, men også er ispedd personlig nære erindringsbrokker; og ligger tettere på livet enn det som er vanlig i skjønnlitteraturen.

I de siste åra er det flere sønner som har utgitt kritiske bøker om fedrene sine. To eksempler fra i høst er Bjørn Westlies dokumentar «Fars krig» og Karsten Alnæs’ roman «Bakenfor alle farger». To norske 1900-tallsikoner – NRK-legenden Rolf Kirkvaag og dikterlegenden Aksel Sandemose – er også blitt satt i det enkelte misoppfattet som en offentlig gapestokk, gjennom erindringsboka «Kom ikke nærmere – far og jeg» av Trond Kirkvaag (2007), og biografien «Flyktningen» av Jørgen Sandemose (2004). At denne typen nærgående bøker kommer ut og blir diskutert av norske sønner og fedre, er det i mine øyne tvert imot grunn til å oppfatte som sunnhetstegn – signaler om at det nå er i ferd med å oppstå sprekker i den destruktive gamle taushetskulturen mannfolk imellom.

Et særlig inntrykk gjør Bjørn Westlies «Fars krig» – om en far og en sønn der all kontakt er brutt gjennom flere tiår, og om hvordan ei spinkel bru gradvis blir bygd over noe som lenge for begge parter må ha fortont seg som en gapende svart avgrunn. Hva skal til for at mannfolk oppnår en bedre psykisk helse? Ofte kan det rett og slett være et spørsmål om å ta sjansen på å snakke sammen – til og med om det mest umulige, fornedrende og bortgjemte i familiens liv.