ULIKE FESTIVALBEHOV: Tilhørere på konserter med klassisk musikk er antakelig best i klassen, men samtidig er det mange som også kommer på klassisk-, jazz- og folkemusikkfestivaler mest for det sosiale. Det er med på å gjøre at norske festivaler blir mer og mer like, skriver Espen Selvik. Her fra åpningen av Festspillene i Bergen. Foto: NTB scanpix
ULIKE FESTIVALBEHOV: Tilhørere på konserter med klassisk musikk er antakelig best i klassen, men samtidig er det mange som også kommer på klassisk-, jazz- og folkemusikkfestivaler mest for det sosiale. Det er med på å gjøre at norske festivaler blir mer og mer like, skriver Espen Selvik. Her fra åpningen av Festspillene i Bergen. Foto: NTB scanpixVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Norske festivaler er altfor like

At noen festivaler forsvinner, er ikke bare negativt.

Kommentar

Egentlig er det ikke så trist at festivaler legges ned. Tankegangen bak selve oppstarten var å dekke et genuint behov hos publikum. I begynnelsen opptrådte utøvere på konserter det gikk gjetord om, festivaler kan ha en enorm kraft når musikere går utenfor sitt vante spor og gir av seg selv. Når publikum noen år senere uteblir, er det flere årsaker til det. Mange festivaler tilbyr de samme artistene, og særpreget forsvinner. De siste tyve årene er antall festivaler i Norge blitt mangedoblet. At noen forsvinner er derfor ikke bare negativt.

Vi er inne i festivaltidens høysesong. Festspillene i Bergen (etablert 1953) var først ute (mai/juni), deretter kommer de øvrige festivalene som perler på en snor: Festspillene i Nord-Norge, Valdres, Risør, Sandefjord, Trondheim, Elverum, Stavanger og Oslo. Det er mange flere. Jazz, rock og folkemusikk har sine egne festivaler med Moldejazz (etablert 1961) og Landskappleiken (etablert 1896) som to av de historisk viktigste.

De klassiske musikkfestivalene tar liten økonomisk risiko. Nå er det ikke så lett å samle tusener av tilskuere slik rocke-festivalene klarer, og en konsert med utvalgte sanger av Franz Schubert kan trekke hundre publikummere og arrangøren er fornøyd. Konserter med norske ikoner som Arve Tellefsen og Leif Ove Andsnes fyller derimot opp konsertsaler og kirker gang på gang. Publikum lytter intenst og oppfører seg dannet. Tilhørere på konserter med klassisk musikk er antakelig best i klassen. De ønsker å oppleve noe som setter spor i sjelen, et snev av sann erkjennelse, ikke bare konsumere rytmer og riff i en bråkete setting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alkohol er blitt en følgesvenn på mange arrangementer, særlig innen pop-rock og jazz-sjangeren, både for å skape stemning hos publikum og gi inntekter til arrangørene. Samtidig er det trist når bare en brøkdel av de fremmøtte konsentrerer seg primært om musikken fra scenen, og de fleste i stedet prater høyt rundt bordet om helt andre ting. Dette avdekker forskjellige behov med å gå på festival. Det sosiale møtestedet er åpenbart viktigere enn hva som spilles. Lojaliteten til festivalen er dermed ikke så sterk, og dersom arrangørene ikke får solgt nok øl eller billetter til en kjent, men dyr artist, oppstår det problemer. I verste fall legges festivalen ned uten at noe gråter.

Norske arrangører har en tendens til å lage altfor like festivalkonsepter som konkurrerer med hverandre. Schleswig-Holstein-festivalen i Tyskland gjør programmeringen på en annen måte. Hamburg, Kiel, Lübeck og en rekke andre byer i regionen har maktet å skape en festival som er kvalitativt svært god og tiltrekker et stort publikum. Fra oppstarten i 1986 var Leonard Bernstein med som dirigent for et sammensatt festivalorkester og ledet mange legendariske konserter de første årene. I august markeres Bernsteins 100-års dag på festivalens avslutningskonsert i «Sparkassen Arena» i Kiel. Denne salen rommer 13 500 tilhørere og brukes til både konserter og sport. Beethovens 9.Symfoni står på programmet, et verk som er musikalsk banebrytende og kosmisk og himmelhvelvende i sitt forløp. Tyskerne formidler klassisk musikk bedre enn de fleste. Reis og lær.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook