Norske filmperler

Norske filmperler - fins de? Et betimelig spørsmål, kanskje, som Cinemateket i Oslo besvarer med et ja, siden de har opprettet en egen serie i årets vårprogram under tittelen «Perler fra arkivet». Det dreier seg om fire norske spillefilmer og en reklamefilmserie, og Lasse Henriksens Berlin-vinner fra 1970, «Love is War» , har fått æren av å åpne ballet allerede i kveld.

  • Neste mann ut er Arild Kristo med Romeo og Julie-prosjektet «Eddie & Suzanne» fra 1975, som blir vist 13. februar. Dermed kan det se ut som Cinemateket ved sitt valg har levert en utilslørt filmpolitisk erklæring i en evig pågående diskusjon. De har i hvert fall valgt ut to absolutte outsidere i norsk filmbransje, to selvbevisste og kompromissløse filmentusiaster som skapte to filmer som var ville og gale og fulle av uttrykksbehov.
  • Filmene brakte sine skapere atskillig berømmelse i øyeblikket og en nær sagt evigvarende legendestatus i bransjen. Blant norske filmfolk er navnet Kristo fortsatt knyttet til «Eddie & Suzanne», og ikke til en performancekunstner som dekker til store bygninger med rosa presenning. Men verken Kristo eller Henriksen fikk bransjens tillit til å lage nye filmer.
  • Dermed er disse to herrene nærmest blitt innbegrepet for et av de sentrale diskusjonstemaene i bransjen: engangsregissørene. Noen, for eksempel direktør Elin Erichsen i Audiovisuelt produksjonsfond, mener riktignok, i Dagsavisen i går, at det rett og slett fins få engangsregissører i Norge. Bransjens hovedinnvending helt opp til denne dag har imidlertid vært at støtteordningen favoriserer de bråmodne talentene, mens ringrevene som kunne skape kontinuitet og kvalitet sjelden slipper til med film nummer to, for ikke å si tre og fire.
  • Ragnar Lasse Henriksen sier til denne spalte at når «Love is War» blir vist på Cinemateket i dag, er det siste gang noen får vise denne filmen, i hvert fall om han ikke snart får støtte til en ny film! Dermed blir det vårt råd til norske filmelskere å gå på Cinemateket og se en meget medtatt kopi av en norsk filmperle, og tenke på om vinneren av Sølvbjørnen i 1970 er en film som ville falt naturlig inn i en middels norsk filmhøst av i dag. Og hvis ikke - hvorfor?