Norske forfattere lar seg utnytte

I LØPET AV

den siste uka har jeg som fersk forlegger fått bekreftet en del mistanker jeg lenge har båret på. Jeg vil gjerne dele lærdommen min med dem som er interessert i kulturlivet generelt og boklivet spesielt.

1.  Norske forfattere er såre fornøyd med tingenes tilstand.

Myten om den kranglevorne, krevende og forskuddsmasende forfatteren er død. Forfatterne og deres forening er fornøyd med dagens royaltysatser, ikke minst på billigbok. Selv etter relativt nylig avsluttede reforhandlinger er standarden fortsatt bare royalty på 5% for de første 5000 eksemplarerfor bøker som er oppsiktvekkende billig å trykke og som koster 90 kroner i bokhandelen.

I forlagskretser har man i flere år diskutert når Den norske Forfatterforening for alvor ville begynne å reagere på at forfatterne får så lite igjen for bøker som er så billige å produsere som pocketbøkene. Lav royalty, store opplag og bestselgerfokus på pocketsiden er en bærebjelke i det institusjonelle forlaget. Det er nesten rørende å se hvordan råvareprodusentene støtter sine arbeidsgiveres kamp for å bevare inntektene på pocketutgivelsene i egen lomme.

FØR VAR FORHOLDET

mellom forfatter og forlag preget av kreativ konflikt. I dag er det, etter forfatternes uttalelser i mediene å dømme, harmonien og aksepten av de store konserners dominans som råder. Dette er ikke lovende for forfatterstandens selvstendige rolle som frie kunstnere og kritisk, ubunden røst i samfunnet.

2.   Norske forfattere aksepterer kontraktsmessig livegenhet.

Forfatterforeningen, og dermed flesteparten av norske forfattere, synes det er helt ok at forlaget eier deres livsverk. Dette vil i praksis si at hvis du som forfatter ønsker å gå fra forlaget ditt, får du ikke ta med deg backlisten din. Dine tidligere bøker er det, ifølge standardkontrakten forhandlet frem av Den norske Forleggerforening og forfatterforeningen, forlaget som eier.

NOEN AV OSS STUSSER

over at norske forfattere helt problemfritt aksepterer dette. Forholdet mellom forfatter og forlag sies å baseres på tillit. Men like under overflaten ligger jussen, som verken er snill eller gentlemansaktig. Som forfatter har du fint liten kontroll over din tidligere produksjon den dagen du bestemmer deg for å forlate forlaget. Dersom backlisten din er bortimot verdiløs for forlaget, får du den raust i avskjedsgave. Dersom den faktisk kan melkes for penger, møter du ikke lenger den omsorgsfulle, sjenerøse forlegger i døra, men et kobbel advokater.

I gamle dager kalte man det livegenhet. Forskjellen mellom den gang og nå, er at den velsignes av de livegnes representanter.

3.   Aktørene tror at dersom forfatter A selger flere bøker, selger forfatter B færre bøker. Norske forfattere (og forleggere, får jeg vel legge til) synes å mene at det bare er mulig å selge et visst antall bøker i Norge. Hvis en fin bok selger masse, selger en annen fin bok mindre. Dette synet på lesernes begrensede mentale kapasitet, og plass i bokhylla, samt markedets absolutte tak, er like gal som defensiv. Hvis teorien om bokmarkedets konstante størrelse faktisk var riktig, burde forfatterforeningen fatte et vedtak om at opplagstørrelsene må lovbegrenses, for dermed å kontrollere «den destruktive konkurransen».

Tanken om at den gjennomsnittlige norske leser kun har et visst antall bøker hun eller han skal lese i løpet av livet, som med et slags mentalt eller intellektuelt klippekort, er grunnfestet hos mange. Det samme er kakemetaforen - altså at hvis en forfatter selger mange bøker og dirigerer mange mennesker inn i bokhandelen, så blir det en mindre bit av kaka til andre forfattere. Men hva er egentlig likheten mellom en bløtkake og formidlingen av litteratur?

VI SOM STARTET PIRTFORLAGET

i Norge, tror at den norske leser ikke skiller seg nevneverdig fra lesere i andre land. Vi tror på tesen om at lesing avler lesing. Det er ganske enkelt bra for litteraturen at leserne leser og blir flere. I denne sammenhengen, som i mange andre, har leseren og forfatteren sammenfallende interesser. Og med fare for å repetere meg selv: At en forfatter får et kommersielt løft i sin produksjon, betyr ikke at hun dermed automatisk fortrenger en annen.

Dersom påstanden om at den norske boka er truet er sann, er den i alle fall ikke truet av andre bøker. Den er truet av tunge aktører innen underholdningsindustrien. Bruken av digitale medier tar stadig større andel av folks tid. DVD-markedet har eksplodert. Og tiden vi har å bruke på medier kan i alle fall aldri overstige tjuefire timer i døgnet. Burde vi ikke da gjøre bøkene billigere, bedre og mer tilgjengelige for å møte denne utfordringen, i stedet for å fokusere på fiktive kakekonkurranser?

EN ANNEN PÅSTAND

hører repetert til det kjedsommelige, er at den smale litteraturen dør utenfor institusjonene.

De færreste forfattere opplever å selge mye av sine bøker. «Kultur-Norge», for å bruke et håpløst, men dessverre godt innarbeidet begrep, synes å tro at norske institusjonelle forlag utelukkende utgir lite-selgende bøker fordi de er snille.

De store forlagene har tydeligvis klart å innbille forfattere og andre at det er umulig å utgi en «smal» bok uten å gå på økonomiske tap. Dette stemmer rett og slett ikke. Det er interessant, om enn en smule forstemmende, å observere at forfatterne, representert ved sin forening, ikke synes interessert i å stille spørsmål ved sannhetsgehalten i forleggermantraet «kulturelle forpliktelser». På grunn av innkjøpsordningen, som vi i likhet med de fleste andre varmt forsvarer, løper forlaget liten risiko for tap ved å selge 1300 eksemplarer av en skjønnlitterær bok. Men burde det da ikke være en kulturell glede, ikke en tung forpliktelse, å gi ut den gode, om enn ikke storselgende litteraturen? Virkelighetener at pengene forsvinner i store, tunge og ineffektive systemer.

I bittelille Piratforlaget sitter vi, i all beskjedenhet, med til sammen hundre års erfaring. Derfor vet vi at det ikke er fordi de ofrer seg for den nye lyrikken eller den grensesprengende punktroman, at de store forlagshus sliter økonomisk. Men det gir selvsagt kredibilitet å få forfattere og medier til å tro på denne litterære nobelheten.

I PIRATFORLAGET

stiller vi oss solidariske med alle forfattere ved at vi tilbyr dem individuelle kontrakter, innenfor norske lover og avtaleverk, slik at de uansett opplag og salg får maksimalt igjen for sin kunstneriske innsats. Vi ønsker å arbeide tett og grundig med hver enkelt forfatter som ønsker å ha et langsiktig samarbeid med oss, og som vi har lyst til å samarbeide med. Vi byr dessuten på noe ganske nytt: En rettighetsforsikring som går ut på at det er forfatteren, ikke forlaget, som forvalter backlisten og livsverket sitt. Vi er glade i litteratur, det være seg bred eller smal, og utgir gjerne begge deler. Hvis dette er å være en kommersiell trussel mot litteraturen, da er vi med glede kommersielle!