Norske interesser i Latin-Amerika

LATIN-AMERIKA: Norge har en unik mulighet til å dele sine erfaringer som velferdsstat med et kontinent som prøver og feiler på veien mot et mer humant samfunn.

Det politiske fargekartet i Latin-Amerika er i ferd med å tegnes om. Norge har ikke råd til å stille seg på sidelinjen i regionen med den vestlige halvkules største energiressurser. Er man klar over den historiske muligheten for å fremme norske verdier og interesser? Sporene etter kolonitiden, folkemordet på indianerne og den kyniske slaveimporten fra Afrika preger fortsatt Latin-Amerika. Nesten 200 år etter at landene fikk sin uavhengighet lever flertallet i fattigdom på kontinentet med verdens største levekårsforskjeller. Med venstreorienterte ledere av forskjellige avskygninger ved roret, er de tidligere marginaliserte i ferd med å endre samfunnsstrukturene og erobre innflytelse over sine egne skjebner. Hvordan kan en Arbeiderparti-ledet regjering dele sin erfaring med å bygge opp verdens mest vellykkede velferdsstat med lærevillige latinamerikanere? Og hvilke muligheter åpner den pågående politiske prosessen for norske interesser på kontinentet?

DET ER INGEN lett oppgave å bygge opp en velferdsstat i land hvor de rikeste ikke er vant til å betale skatt, hvor valget av statsledere uten renraset europeisk bakgrunn utgjør en provokasjon for elitene og hvor korrupte offentlige institusjoner hjelper dem som kan betale for seg, men lukker døren i ansiktet på dem med fillete klær. Da arbeiderbevegelsen i Norge begynte den historiske prosessen som omformet Norge fra et land der arbeideren stod «med lua i handa» til et samfunn der høyere utdanning er til for alle, der de som faller utenfor møter et sosialt sikkerhetsnett og der frie valg med stemmerett for alle er en selvfølge, var også vi et fattig land. Nå har vi en unik mulighet til å dele denne erfaringen med et kontinent som også prøver og feiler seg fram på veien mot et mer humant samfunn.

MEN DET ER en ny norsk realpolitikk, ikke veldedighet, jeg snakker om. I Norge ser vi nå på en utvikling hvor oljeressursene gradvis vil minke, og Statoil er allerede i gang med å peke ut nye områder hvor dens tekniske og administrative kompetanse kan gi grunnlag for framtidige arbeidsplasser og inntekter for Norge. Da Ken Saro Wiwa, sammen med ni andre aktivister, ble hengt i 1995 for sin protest mot Shells praksis i Nigeria, skjønte vi at den vestafrikanske oljen kommer med en høy menneskelig og politisk pris. Venezuela har verdens største oljereserver utenfor Midtøsten, og sammen med det gassrike Bolivia innehar landet størsteparten av hele den vestlige halvkules energiressurser. Som demokratier bør de således framstå som svært attraktive for norske investeringer. Men kontinentets energiressurser er for viktige til at vår tilstedeværelse kan overlates til Statoil alene. Under mine siste opphold i Venezuela har jeg tilbrakt mye tid i oljeindustrien. Både i landets oljedepartement og private bedrifter møtte jeg beundring for hvordan norske myndigheter etablerte et institusjonelt rammeverk som gav innpass for norske bedrifter og arbeidskraft og sørget for at inntektene fra oljen bidro til oppbyggingen av velferdsstaten. Selv om de nye regjeringene har bestemt at betingelsene for utenlandsk deltakelse nå skal forankres i folkeviljen, heller enn diktat fra internasjonale finansinstitusjoner, er behovet for utenlandsk kompetanse i energisektoren stort. Norges oljemyndigheter må på banen og friske opp erfaringene fra den gang vi selv stod på bar bakke i møtet med internasjonal oljekapital. Dersom vi slik lykkes i å etablere et gjensidig tillitsforhold, ligger veien åpen for at flere norske bedrifter tilknyttet olje- og gassindustrien kan etablere seg i regionen.

HVOR GÅR SÅ veien dithen? De tradisjonelle latinamerikanske elitene har vært relativt ensidig orientert mot USA. Men stormakten har, ved å støtte det kortvarige, men blodige militærkuppet mot Venezuelas folkevalgte regjering i 2002 og fremsette trusler mot Bolivias nyvlagte presiden Morales allerede før han var formelt innsatt, stilt seg selv stadig mer på sidelinjen som en troverdig partner for fred, demokrati og utvikling på kontinentet. Derfor søker regjeringene nye allianser. Den rødgrønne regjering har nå sjansen til å etablere Norge, ikke som en hvilken som helst diplomatisk eller kommersiell forbindelse, men som et merkenavn, basert på velferdsstatens verdier så vel som teknologisk seniorstatus i energisektoren. Og veien går via Venezuela. Landet med de største energiressursene, hvor Statoil allerede er tungt inne, og sentrum for oppbyggingen av en ny regional integrasjon, er den selvsagte inngangsporten for en klok og framtidsrettet norsk interessepolitikk på kontinentet.

DA VENEZUELAS valgkommisjon godkjente opposisjonens underskriftskampanje og utlyste folkeavstemning om president Chávez videre mandat i 2004, var internasjonale medier og analytikere entydige om at hans tid var omme. Det virket å være den gjengse oppfatningen også i det norske miljøet i Venezuela. Som bosatt i landets hovedstad Caracas, men med et kontaktnett som strakte seg forbi piggtrådgjerdene rundt ambassade- og forretningsstrøkene, var det ikke vanskelig å se at dette baserte seg på den konservative opposisjonens ønsketenkning og mediemakt, ikke realiteter. Og tallenes tale er klar: Chávez vant avstemningen med rekordoppslutning, og med de kommende valg i Venezuela, Mexico og Peru vil det gjøres enda tydeligere at utviklingen mot en ny latinamerikansk velferdsmodell ikke lar seg stanse via stemmeurnene. I sine taler henviser Venezuelas president Chávez ofte til Norge som et ideal, men uten en tilstrekkelig kjennskap til det som foregår i landet, omsettes ikke Norges unike politiske kapital i en fullgod politisk og økonomisk posisjonering.

I ORGANISASJONEN av Amerikanske Stater har kreftene som ønsker å isolere Venezuela, lidd nederlag etter nederlag og landet knytter, blant annet gjennom energisamarbeid, stadig tettere bånd også til tidligere USA-orienterte naboland. Chávez avsluttet nylig en Europaturne, og med seg hjem har han løfter om utvidet samarbeid og avtaler i milliardklassen etter møter med blant annet Spania og Italias regjeringer. Dersom også Norge skal kapre en strategisk posisjon i dette ressursrike og dynamiske området, haster det. Utviklingsminister Erik Solheim legger for tiden opp reiseruten for en norsk Latin-Amerika-turné. Delegasjon bør også bestå av folk med spesialkompetanse på petroleumsforvaltning og representanter for næringslivet, og grunnlaget må legges for at Chávez{rsquo} neste Europa-besøk går via Norge. USAs kongress bevilget nylig 10 millioner dollar til å drive internasjonal propagandakrig mot Venezuela, og ringvirkningene har allerede nådd den norske utenrikspolitiske debatten. Men verken den rød-grønne regjeringen eller norsk næringsliv er tjent med at Norge gjøres til en irrelevant aktør i regionen hvor en stadig økende del av verdens energiproduksjon vil finne sted, og hvor sosialt orienterte demokratier sørger for at dette også kommer de fattige til gode. Så får man heller tåle kritikken fra en norsk høyreside som er mer fiendtlig til Latin-Amerikas demokratiske venstreregjeringer i dag enn den var til høyresidens brutale militærdiktaturer i går.