Norske klanger

Parallelt med festivalavvikling har Det Norske Kammerorkester gitt ut plate, på Chandos.

Den begynner bra, med Håvard Gimse og Vebjørn Anvik i

velopplagt samspill på to klaver, mot Mozarts elegante orkestersats i

Ess-dur konserten som orkestret turnerer suverent og lett.

Men så flater det ut, i hva som burde ha vært utgivelsens høydepunkt,

Mozarts «Sinfonia Concertante», der komponisten skriver instrumentalmusikk

som fordekt opera og lar arie-verdenens sødme gjennomstrømme musikken. Iona

Brown og Lars Anders Tomter tar hånd om solistpartiene på henholdsvis

fiolin og bratsj, og gjør det uten spesielle feilskjær. For det er helheten

som svikter, i et foredrag så upåfallende og samtidig såpass baktungt, at

framføringen knapt vil bli husket som nok én innspilling av dette populære

verket en gang.

Nasjonalt?

Men det finnes andre og langt mer bemerkelsesverdige utgivelser signert

norske utøvere for tida. En av de mest fascinerende kommer fra Vestlandet,

om enn omveien via svenske BIS, der Stavanger Symfoniorkester presenterer

sin første utgivelse i en planlagt serie med Geirr Tveitts orkestermusikk.

Klokelig nok begynner de med et av komponistens beste verker, de to første

suitene fra «Hundrad hardingtonar». Selv trodde jeg at jeg kjente dem godt,

ikke minst gjennom klaverversjonen som Håvard Gimse har gitt slik en

lysende innspilling av. Likevel tar åpningen nesten pusten fra meg. I løpet

av tre nummer og få minutter _ «Velkommen med æra»,«Flyteljod» og «Fagraste

Artikkelen fortsetter under annonsen

viso pao Joræ» _ beveger Tveitt seg direkte inn i et norsk tonefall, rammer

presist en melodisk åre og åpner den, ut mot en klangverden som frir seg

helt fra det lokale. Her kommuniserer Tveitt uten mellommenn med det

fineste av europeisk orkestermusikk fra en Maurice Ravel, eller en Béla

Bartsk.

Effekten blir estetikkens seier over ideologien, der musikken løser seg ut

av opphavsmannens nasjonale obskurantisme, (som ville ha vært komisk om den

ikke foldet seg så betent ut på slutten av tredvetallet og gjennom

okkupasjonen,) og begynner å leve sitt eget liv. Endelig får man si, fordi

det er bærekraft nok i denne utgivelsen, ikke minst takket være utsøkt

spill fra orkestret under Ole Kristian Ruud, til å plassere verket blant

det ypperste av europeisk klangkunst.

Kor

Klang står i fokus også på Det Norske Solistkors siste utgivelse. Og klinger gjør det, som nok et bevis på hvor langt dirigenten Grete Svendsen

Helgerød har maktet å raffinere det beste i dette korets lange tradisjon.

Repertoaret balanserer fint mellom nordisk og kontinentalt, der i særlig

grad Clytus Gottwalds bearbeidelse av Mahlers «Ich bin der Welt abhanden

gekommen» blir hengende i erindringen, som en påminnelse om hvor

inntrengende og samtidig forfinet den menneskelige stemmen kan klinge, i kor.