DEBATT

Klima:

Norske klimaresultater er bedre enn sitt rykte

Her er klimastatistikken som ikke får oppmerksomhet.

Oljeplattform: Nordflanken er en ubemannet plattform på Valhall-feltet i Nordsjøen. Valhall-feltet, som består av til sammen seks oljeplattformer, har hatt oljeproduksjon siden 1982. Anlegget har produsert over 1 milliard fat olje siden den gang og har som ambisjon å pumpe opp 500 millioner fat olje til før den stenges ned.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Oljeplattform: Nordflanken er en ubemannet plattform på Valhall-feltet i Nordsjøen. Valhall-feltet, som består av til sammen seks oljeplattformer, har hatt oljeproduksjon siden 1982. Anlegget har produsert over 1 milliard fat olje siden den gang og har som ambisjon å pumpe opp 500 millioner fat olje til før den stenges ned. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Nesten daglig blir det i mediene påpekt hvor mislykket norsk klimapolitikk har vært. Spesielt gjentas argumentet om at dagens klimagassutslipp er omtrent på samme nivå, eller endog litt høyere, enn det utslippene var i 1990, som ofte blir brukt som referanseår.

Dette vises blant annet i figuren under, fra artikkelen med de nyeste tallene fra Statistisk sentralbyrå.

Som man kan lese av figuren 1, er det særlig utviklingen i olje- og gassindustrien som har gått i feil retning. Utslipp fra denne sektoren har økt fra rundt 8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til litt over 14 millioner tonn i 2018.

Dette har gjort denne industrien til en huggestabbe for både klimastreikende ungdom og klima- og miljøorganisasjonene. Men det finnes en annen måte å vurdere utslippene fra denne sektoren på.

Når man spør en økonom om hvordan vi kan løse klimaproblemet, er stort sett alltid svaret å sette en pris på utslipp. I en fri markedsøkonomi vil, så lenge prisen på utslipp er høy nok, markedsmekanismene over tid sørge for at de enkleste og billigste kuttene i klimagassutslipp skjer nærmest av seg selv.

Sagt på en annen måte: Klimagassutslipp som har lavest økonomisk verdi, vil bli kuttet først, mens klimagassutslipp som har høyest økonomisk verdi vil bli kuttet til slutt.

Men denne analogien kan også brukes motsatt vei. Gitt at vi skal slippe ut en viss mengde klimagasser, bør jo disse utslippene gi en så høy økonomisk verdi som mulig?

Dette er noe av bakgrunnen for at utslippene fra olje- og gassektoren har økt, til tross for at olje- og gass-selskaper må betale den klart høyeste avgiften i Norge og klimagasskvoter via det europeiske kvotemarkedet for sine klimagassutslipp - mens utslipp fra industri og bergverk (som også har høy avgift og må kjøpe kvote) har blitt betydelig redusert.

Figur 1. Graf: SSB.
Figur 1. Graf: SSB. Vis mer

Den økonomiske verdien av å slippe ut klimagasser har vært stabilt høy innen olje og gass, mens den delen av fastlandsindustrien som skaper høyest økonomisk verdiskaping, per tonn klimagassutslipp, har overlevd frem tid i dag. Statistikk over økonomisk aktivitet bekrefter denne påstanden.

Hver gang SSB kommer med oppdatert statistikk over klimagassutslipp fra Norge, får denne statistikken stor oppmerksomhet, med negativt fortegn, både i mediene, miljø- og klimaorganisasjoner og blant politikere.

Men SSB slipper hvert år også en annen klimastatistikk, som har positivt fortegn, men som knapt får noe oppmerksomhet. Statistikken over utslipp fra norsk økonomisk aktivitet viser nemlig et helt annet bilde av norske klimaresultater.

Mens de totale norsk klimagassutslippene omtrent er på stedet hvil de siste 30 årene, viser statistikken over klimagassutslipp per produserte krone, i betydningen økonomisk verdiskapning per tonn utslipp, et helt annet bilde.

I fjor var nedgangen i klimagassutslipp per produsert krone på 2,2 prosent, mens nedgangen i utslipp per million kroner i verdiskaping, som vist i figuren under, er betydelig.

Graf: SSB.
Graf: SSB. Vis mer

Fra 1990 til 2017 er produksjonen i faste 2005-priser økt med 107,4 prosent. Den økonomiske verdiskapingen har altså blitt dobbelt så stor siden 1990, noe som innebærer at utslipp per krone er mer enn halvert.

Men det er store forskjeller i utslipp per verdiskapning mellom ulike næringer. Hvis man for eksempel sammenligner jordbruksnæringen, som ikke betaler noe sine utslipp, men snarere får subsidier fra staten for å slippe ut klimagasser, med oljenæringen, som betaler de høyeste klimaavgiftene, ser man hvorfor en pris på klimagassutslipp både reduserer utslipp og bidrar til bedre utnyttelse av ressursene i samfunnet.

Men et enda bedre eksempel på hvorfor en pris på utslipp fungerer, er den norske fastlandsindustrien. I 1990 var verdiskapningen i industrien (industri og bergverk) på 163,5 milliarder i faste 2015-kroner, mens verdiskapningen var på 212 milliarder 2015-kroner i 2018.

Graf: SSB.
Graf: SSB. Vis mer

I samme periode har klimagassutslippene fra denne sektoren blitt redusert med 19,7 millioner tonn i 1990 til under 12 millioner i 2018. Samtidig har antall ansatte i fastlandsindustrien (inkludert bergverk) blitt redusert fra 265.000 sysselsatte i 1990 til 216.000 sysselsatte i 2018.

Det grønne skiftet, økonomisk vekst uten økning i klimagassutslipp, har altså i betydelig grad allerede skjedd i fastlandsindustrien.

Det samme bildet får man dersom man ser på Norge som helhet. I samme periode som klimagassutslippene har vært stabile på litt over 50 millioner tonn utslipp, har antall sysselsatte målt i årsverk økt med 38,2 prosent, fra omtrent 1,81 millioner årsverk i 1990 til 2,46 millioner årsverk i 2017.

Norsk økonomi har altså hatt en fordobling av økonomisk verdiskapning fra 1990 til 2017, med en økning av sysselsatte på nesten 40 prosent, og med tilnærmet ingen økning av totale klimagassutslipp.

I denne perioden har også befolkningen økt med 25,9 prosent, som tilsvarer ca. 1,1 millioner mennesker. Ikke at dette er et argument for å stenge grensene, eller gå bort fra Erna Solbergs formaning om at vi må føde flere barn i Norge, men at Norge har hatt en innvandring per innbygger, også sammenlignet med våre nærmeste naboland (side 10), bør også inkluderes når man vurderer norske klimaresultater.

Noen utslipp, som for eksempel fra olje- og gassektoren, virker uavhengig av befolkningsvekst, men utslipp fra for eksempel veisektoren, jordbruket og bygg- og anlegg, påvirkes av befolkningsveksten.

Dette innlegget må for all del ikke leses som en unnskyldning for at Norge ikke har greid å nå sine klimamål eller redusert brutto klimagassutslipp nevneverdig de siste 30 årene. Norsk klimapolitikk er ikke er bra nok.

Likevel viser den nyanser i klimastatistikken som gir et litt annet bilde enn det som ofte tegnes i klimadebatten.

Statistikken om klimagassutslipp per krone fortjener derfor mer oppmerksomhet når noen påstår at vårt markedsbaserte økonomiske system ikke kan håndtere klimaproblemet. Sist ut med denne påstanden var Thomas Hylland Eriksen i Aftenposten 23.november.

Snarere viser denne klimastatistikken at markedsøkonomien skaper stadig mer økonomisk verdiskapning, med stadig lavere utslipp per tonn CO2-ekvivalenter – selv om vi trenger betydelig større nedgang for å nå våre klimamål.

Den 9.desember kommer Statistisk sentralbyrå med ny statistikk over utslipp per produserte krone. La oss håpe at denne statistikken får litt mer oppmerksomhet i år.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer