BARE ET UANSVARLIG BARN?  Hvis vi aksepterer historien om at Hellas er å regne som et uansvarlig barn, og EU tilsvarer den harde, men ansvarlige far, vil de fleste av oss akseptere EUs krav om kuttpolitikk, skriver kronikkforfatteren. 
Foto : John Terje Pedersen / Dagbladet
BARE ET UANSVARLIG BARN? Hvis vi aksepterer historien om at Hellas er å regne som et uansvarlig barn, og EU tilsvarer den harde, men ansvarlige far, vil de fleste av oss akseptere EUs krav om kuttpolitikk, skriver kronikkforfatteren. Foto : John Terje Pedersen / DagbladetVis mer

Norske kommentatorer behandler Hellas som et barn

Det er gjennom valg av ord det avsløres hvilke egenskaper vi tillegg andre mennesker.

Meninger

Økonomiredaktør i Aftenposten Ola Storeng, kommenterer den 7.juli situasjonen i Hellas. Den greske statsministeren Alexis Tsipras er tegnet som et nakent og trassig barn som hopper på en pute av gjeld. Tsiparis-karikaturen skriker ut som et barn i trassalderen: «Hører dere ikke at jeg sier nei!!» Resten av teksten ser ut til å understreke det samme bildet av Hellas. Storeng ser ut som han trives godt i rollen som streng farsfigur. Den ansvarlige forelder har inntatt posisjonen i hornet på veggen og vet meget godt hva som er til det beste for barnet. Formuleringene kommer som perler på en snor: «nå er det virkeligheten som overtar styringen», «logikk strekker ikke til i Hellas». «Sparepolitikken vil fortsette. Hellas trenger nye lån — alt i motstrid til hans valgløfter. Det blir smertefullt. Men alternativet kan være verre».

Fremstillingen er ikke spesiell for Aftenposten. I flere norske og internasjonale medier sitter en igjen med det samme inntrykket. På den ene siden har vi de ansvarlige, voksne politikerne i EU. På den andre, den trassige og barnslige greker. Investor Jens Ulltveit-Moe sier det like gjerne i rene ord: «Grekerne oppfører seg som bortskjemte barn» (E24, 7.juli).

Kjetil Wiedswang, kommentator i Dagens Næringsliv, underbygger noe av den samme grunnmetaforen . I følge Wiedswang forstår ikke den barnlige greske statsminister at han i den virkelige verden må lære seg å velge, man kan ikke få alt man vil. Som vi skjønner, står vi overfor et klassisk problem de fleste småbarnsforeldre vil nikke gjenkjennene til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Tsipras har lovet sine velgere både slutt på kuttpolitikken og fortsatt euromedlemskap. Han får ikke innfridd begge løftene». Heldigvis slår Wiedswang fast at det trassige barnet ikke skal ikke klare å få den stødige far til å vakle: «Syriza vil slukne som venstrepopulismens fyrtårn i Europa. Euroen består. Det skal større ulykker enn grexit til for å true den europeiske fellesvalutaen. (DN 30.juni)

De norske ekspertenes valg av ord sammenfaller godt med den amerikanske lingvisten George Lakoffs arbeid, som har etablert begrepene «tøff far» og «kjærlige foreldre», som en motsetning. Han bruker dem for å betegne republikanerne som den knallharde farsfiguren, og demokratene som de myke og kjærlige foreldre. Metaforene er ment som briller for å forstå sentrale elementer av filosofien bak partiene.

For den harde far vil mennesker kun oppføre seg moralsk under overvåking av, og løftet om trusselen og belønning fra en autoritær farsfigur, agenter eller organer fra regjeringen eller religion. I denne modellen må mennesker formes gjennom korrigering.

Sentralt står en sterk tro på disiplin gjennom kontroll og lydighet til en hierarkisk autoritet. Kontrasten er de myke foreldrene. Her handler det om å respektere individuell autonomi. De sentrale verdiene er medfølelse, tilgivelse, rettferdighet, frihet og likeverd.

Hvilken rolle spiller så språkbruk og hva er det uttrykk for? Hvis vi aksepterer historien om at Hellas er å regne som et uansvarlig barn, og EU tilsvarer den harde, men ansvarlige far, vil de fleste av oss akseptere EUs krav om kuttpolitikk. Virkeligheten er tøff, men nedskjæringer i offentlige budsjetter er noe en må gjennom for å bli moden.

Går en til ordbøkene, finnes en interessant parallell i ordet vi har lært gjennom kuttiltakene i Hellas. Begrepet «austerity» er i sin vanligste bruk knyttet til den krevende situasjonen som oppstår, når en stat kutter sine utgifter. Altså en negativ situasjon med knapp tilgang på ressurser. Men i Cambridge dictonary ser vi at begrepet også kan settes i en annen sammenheng: «The wartime austerity of my early years prepared me for later hardships». Gjennom kuttpolitikk bygges en sterkere karakter, det er en måte å skape motstandsdyktighet.

Kampen om ordene er ikke ny. Ser en til debatter om minoritetsgrupper, har nettopp diskusjonen om ord vært sentral. For gjennom valg av ord avsløres hvilke egenskaper vi tillegg andre mennesker. Tonen overfor Hellas har slik jeg ser det, vært gjennomgående formyndersk og nedlatende.
Det er selvsagt et etisk problem, men det er også av strategisk art, hvis målet er å snakke Hellas til fornuft. For jeg tror tonen heller skaper trassighet en vilje til dialog. Men de norske kommentatorene trives kanskje for godt i den litt utdaterte farsrollen til å gå i reell dialog med et barn?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook