Norske krigsfilmer har et problem

Du kødder ikke med Krigen™.

STORSATSING: Sofia Helin, Tobias Santelmann, og Kyle MacLachlan spiller hovedrollene i det historiske dramaet «Atlantic Crossing». Video: NRK Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det finnes fremdeles noen hellige kyr i den norske folkesjela. Du kødder for eksempel ikke med Lillehammer-OL, skilandslaget eller «Tre nøtter til Askepott». Men den virkelig uangripelige gullkalven – den aller mest fredede blant norsk storfe – står et Dagros-hode over dem igjen.

For du kødder virkelig ikke med andre verdenskrig.

Eller Krigen, blant venner. Det er kanskje ikke så rart at den har en så stor plass i bevisstheten vår selv trekvart århundre etter sin slutt at den fortsatt omtales i bestemt form entall. For det finnes bare én Krig.

Som kollektivt traume savner den sidestykke i moderne tid, og som vårt stolteste øyeblikk er den med rette noe å ta av seg topplua for. Heltekvadene er mange, og de av oss med en viss interesse for krigshistorie (vi er en del), vet at de ubesungne heltene er enda flere. Norge har faktisk mye å være stolte av. Dette var tiden det store Vi var på riktig side av historien, stirret avgrunnen i hvitøyet og sa nei. Vi kjempet imot ondskapen, og Vi vant.

Eller, ikke vi da. Men våre forfedre og -mødre. Og er det ikke deres blod som strømmer fritt gjennom våre årer, kanskje?

Slagside

Men stoltheten har en slagside. Tendensen har vært der lenge, men debatten rundt NRKs storsatsning «Atlantic Crossing», der kronprinsesse Märthas tette bånd med president Roosevelt angivelig skal ha satt henne i en posisjon til nærmest å endre krigens gang på egen hånd, gjør den bare enda tydeligere: Akkurat som at det bare finnes én Krig her i landet, finnes det også bare én fortelling om den.

Det er fortellingen om den stoiske nordmannen* som aldri var i tvil om at han skulle stå fjellstøtt som en bjørk i motvind da ondskapens horder skyllet inn over fedrelandet. Dilemmaet er aldri hvilken side man skal velge, men hvordan man skal kjempe. Fienden kommer alltid utenfra, og finnes aldri inni oss selv. (*Jada, jeg vet at Märtha var svensk, men hun var vår svenske, for pokker!).

Denne fortellingen gjentar seg gang på gang, bortimot uten unntak, og som regel med en så overtent grad av påstått historisk relevans og nyanseløst heltemot at en seer som kun får sin krigshistorie via norske filmer og tv-serier skal være tilgitt for å tro at Norge egenhendig vant Andre verdenskrig ved at Kong Håkon VII flykicket Hitler ut fra et stup ved Ørneredet.

Banalisert historiefortelling

At disse fortellingene basert på virkelige hendelser har en tendens til å oppjustere – og i blant oppkonstruere – Norges krigsinnsats er nå en ting. Dette skal ikke handle om historisk etterrettelighet (selv om det selvsagt ikke er irrelevant det heller). Dramatikk kan aldri gjengi virkeligheten 100 %, og er det utelukkende historiske fakta man er ute etter bør man kanskje heller ta en tur innom sakprosaavdelingen på biblioteket.

Så ja, det er lov å ta seg friheter med historisk drama. Men når man som historieforteller for eksempel spekulerer i ekte menneskers motiver, så bør ikke det gjøres for å fordumme eller slipe vekk nyanser, men for å legge dem til – for å gi de historiske skikkelsene komplekse (om enn spekulative) indre liv som driver og motiverer handlingene som skal få så store konsekvenser i den virkelige verden (britiske «The Crown» er vel «kroneksempelet» her).

Det største tankekorset ved norsk krigsfiksjon er snarere den monomane hangen til å hamre inn den samme banaliserte, mytologiserte versjonen av historien gang på gang på bekostning av kompleksitet og dramaets store fortrinn over historiebøkene: Innlevelse og innsikt i menneskesinnet.

Umulige valg

En forutsetning for alt drama er konflikt som trigger uløselige dilemmaer og tvinger hovedpersonene til å ta umulige valg. Men når det kommer til fortellinger om krigen råder det tilsynelatende en formening om at denne konflikten kun skal komme utenfra, og at det komplekse dramaets bærebjelke siden Shakespeare – den indre konflikten – bare er i veien. Dermed får vi gjennomgående endimensjonale helter som allerede synes å vite at de står på riktig side av historien.

Noen skurker må man selvsagt ha, Norge har jo tross alt noen krigssvin på skogen, så da introduseres gjerne en ynkrygg av en kollaboratør, eller en SS-offiser så parodisk at selv Captain America hadde lurt på om han egentlig var med i en revysketsj. I alle tilfeller eksternaliseres konflikten – skurkene er alltid noen andre, noen som gir oss muligheten til å si «sånn der var ikke vi» – så vi kan bytte ut den kognitive dissonansen med popcorn fra kinokiosken.

Felles for både krigsheltene og -skurkerne er at de viktigste valgene allerede er tatt, og vi som seere nektes å ta del i prosessen. Vi får aldri se dem tvile om hvilken side de skal velge, vurdere pragmatisme opp mot idealisme, være egoistiske kontra selvoppofrende (et godt, hederlig unntak her er fjorårets Sonja Wigert-film «Spionen»), ta riktige valg av gale motiver, eller gale valg av riktige.

Kort sagt, sånne ting som kan fortelle oss noe om hvordan vi selv er i stedet for hvordan vi tror at vi er, og som gjør historiske rollefigurer til hele, kompliserte mennesker i stedet for mytiske halvguder, eksisterer ikke i den norske fortellingen om Krigen (jeg snakker i hovedsak om filmer og tv-serier her. Litteraturen har kommet mye lenger).

At det fører til flatt drama sier seg selv, og det forklarer kanskje også noe av hangen til å skru opp de ytre omstendighetene. Er berøringsangsten stor nok kjennes det sikkert mer bekvemt å la hovedpersonene vinne krigen alene enn å la den virkelige konflikten stå om sjelen deres.

Godt blod

Verre er det at det også fyrer opp under veletablerte myter om norsk eksepsjonalisme, der vi nordmenn alltid er best, og alltid gjør det rette ikke som en konsekvens av aktive, veloverveide og vanskelige valg vi ikke kan vite utfallet av, men fordi rettskaffenhet og godhet ligger i blodet vårt. Ved å fremstille det å gjøre det rette som en ryggmargsrefleks nedfelt i nordmannens DNA (husk at slemmingene allerede er utdefinert som tredjepersoner) sier man implisitt at vi er hevet over å reflektere over valgene vi tar og hvilke konsekvenser de får. Det vi føler i hjertet vårt vil alltid plassere oss på riktig side av historien, og vi lulles inn i en lettvint løgn om at det gikk bra med oss fordi vi var dem vi var, og ikke fordi vi tok de valgene vi tok.

I en turbulent tid med politisk polarisering og fragmenterte virkelighetsoppfatninger, med demokratiet under press og overhengende ytre kriser, skulle man tro at det å aktualisere disse evige dillemmaene var både opplagt og viktig for både kunstnere og statsfinansiert kultur. Å legge seg på et høyere ambisjonsnivå enn bare å være historisk dokumentasjon (og noen ganger knapt det), men også makse sjangerens potensial til å si noe om mennesker i krisesituasjoner. Å stille spørsmål ved norsk selvgodhet i stedet for å nøre opp under den. Men nei.

Selvforsterkende

Prosessen er selvforsterkende: Jo flere slike historier som fortelles, jo mindre aksept blir det for alternative perspektiver, og jo mer selvoppfyllende blir halvsannheten om at dette er de krigshistoriene nordmenn vil ha. Adekvate seertall og omfattende utenlandssalg gjør det lett å rettferdiggjøre prosjektene og fortsette i samme tralt, selv om NRK – den eneste norske tv-kanalen som slipper å bry seg om seertall – har all verdens muligheter til å gå foran med et godt eksempel her.

At behovet for å forme en felles sannhet om at «alle ekte nordmenn gjorde det rette uten å mukke» var maktpåliggende i etterkrigsårene, er både forståelig og sannsynligvis nødvendig for i det hele tatt å klare å se seg selv i speilet etter fem års okkupasjon. At vi fortsatt lar det være toneangivende flere generasjoner senere for folkelige, statsfinansierte kulturproduksjoner med stor definisjonsmakt, er ikke bare å gjøre ting veldig lettvint for oss selv.

Det begynner å bli et problem.

(Christopher Pahle er tv-anmelder i Dagbladet og manusforfatter.)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer