Norske myter

AFRIKA: I sin replikk 3. april hevder professor Helge Hveem at jeg er for optimistisk på Kongos vegne. Han lurer også på om jeg tror at Kongo kan klare seg uten vår hjelp.

DET ER INTERESSANT at Hveem kaller sitt innspill «Afrikanske myter?». Han er enig i at mediene ofte fremstiller Afrika for negativt, men mener likevel at de, afrikanerne, har behov for oss. Mitt poeng i kronikken 30. mars var å påpeke sammenhengen mellom hvordan Afrika som regel blir framstilt, med Kongo som kroneksempel, og det faktum at mange av oss tar det for gitt at de trenger vår hjelp. Myten om Afrikas mørke som vi stadig får servert i aviser, filmer og bøker gjør at vi nettopp går ut fra at det er mørkt «der nede» - voldelig, fattig, fullt av lidelse og håpløshet - og at de eneste håpet de har da må være at vi kommer dem til unnsetning. Hvis vi i det hele tatt tror at det kan fungere.

FOR MEG er denne myten en norsk myte, ikke en afrikansk. Det er en myte vi har skapt for å forholde oss til de andre på en bestemt måte, og som vi for øvrig deler med store deler av den vestlige verden. På samme vis har antakelig mange i Afrika myter om oss, om Europa, gjerne som et sted hvor alle er rike, hvor det er lett å tjene mye penger, som et sted med gull og grønne skoger (det siste er faktisk en dekkende beskrivelse av, nettopp, Kongo). Men vi kan ikke anklage de andre for å ha myter om oss, før vi er villige til å begynne å slå hull på våre egne forestillinger om dem.

DERMED ER DET underordnet hva jeg mener om Kongo i denne sammenhengen. Hvorvidt de trenger vår hjelp er det ikke jeg som først og fremst skal svare på, men kongoleserne selv. Dersom vi skal prøve å hjelpe de andre bør vi - som det også er påpekt av andre på kronikk- og debattplass i det siste - gjøre det på deres, og ikke på våre premisser.