BLE HENRETTET: Den norske krigsforbryteren som kanskje har vært sterkest fokusert i krigslitteraturen, er Henry Rinnan, som er er fotografert i retten i Trondheim sammen med  noen av sine medarbeidere våren 1946.  I høst blir stadig flere norske torturister og drapsmenn avslørt og navngitt. NTB arkivfoto / SCANPIX
BLE HENRETTET: Den norske krigsforbryteren som kanskje har vært sterkest fokusert i krigslitteraturen, er Henry Rinnan, som er er fotografert i retten i Trondheim sammen med noen av sine medarbeidere våren 1946. I høst blir stadig flere norske torturister og drapsmenn avslørt og navngitt. NTB arkivfoto / SCANPIXVis mer

Norske nazister blir stadig avslørt som verre enn vi trodde

Krigsbølge i bokhøsten med en selvransakende vri.

Bortsett fra mengden av bøker som kretser om 22. juli 2011, er andre verdenskrig det mest påfallende temaet i årets bokhøst. Fortsatt kommer tunge verk som omhandler det store perspektivet i verdenskrigen. Likevel er det bøkene om krigen sett fra et norsk perspektiv som vekker størst oppsikt.

Riktignok fins det krigshelter som får sin historie, for eksempel Gregers Gram, som er biografert i Bernt Rougthvedts nye bok «Dødsspillet». Men først og fremst er det bøker om de nordmennene som gikk fiendens ærend som blir gjenstand for oppmerksomhet.

Rougthvedt har selv bidratt til denne bølgen, med fjorårets bok om politiminister Jonas Lie, «Med penn og pistol». Også sjefen for det beryktede statspolitiet, Karl Marthinsen, har fått sin biografi, Berit Nøklebys «Politigeneral og hirdsjef» (2010). I år er blikket vendt mot mer anonyme skikkelser i det tyske terrorapparatet, i bøker som Terje Emberland og Matthew Kotts «Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjektet» og Eirik Veums «Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941-1945».

Som kollega John Olav Egeland kommenterte i en omtale av disse to utgivelsene i forrige uke, penetrerer disse verkene enhver forestilling om at det er typisk norsk å være god: «Nordmenn er selvsagt i stand til å være håndlangere for den ytterste ondskap. Der skiller vi oss ikke fra andre nasjoner.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også Eirik Veums bok «De som falt» (2009), om nordmenn som ble drept i tysk krigstjeneste, og Bjørn Westlies nye bok «Hitlers norske budbringere», om journalister som drev propaganda for begivenheter de selv bidro til med våpen i hånd, gjennomhuller forestillingen om et samlet folk i kamp mot de tyske okkupantene.

En annen av årets krigsbøker med et uvant perspektiv, er Ebba Drolshagens «Den vennlige fienden. Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge», som handler om forholdet mellom nordmenn og tyskere i den hverdagen som nødvendigvis måtte takles i de fem åra okkupasjonen varte.

«Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har av hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?» spør forfatteren og gir et svar som er betydelig mer nyansert enn det vanlige svarthvitt-perspektivet.

Drolshagen peker fram mot enda en verkebyll, landssvikoppgjøret. Allerede i 1957 gikk forfatteren Jens Bjørneboe til felts mot rettsoppgjøret i romanen «Under en hårdere himmel». Han ble såpass hardt angrepet etter utgivelsen at han valgte å flykte fra landet.

De siste åra er de tvilsomme sidene ved landssvikoppgjøret tatt opp av flere historikere, og i neste uke kommer boka «Krig og sannhet - Langelandsaken og landssvikoppgjøret» av Arvid Bryne. Med bakgrunn i hittil upubliserte dokumenter skildrer han saken mot Oliver H. Langeland, en offiser som i 1940 tok opp kampen mot tyskerne og som seinere ble sjef for Milorg. Ikke desto mindre ble han stilt for retten fordi han utga boka «Dømmer ikke» (1948), der han kritiserte landssvikoppgjøret og gikk ut mot den norske regjeringen anno 1940 for deres passivitet under det tyske angrepet 9. april.

Bryne skriver i forordet at han har «funnet det nødvendig å gå inn på de mest sentrale begivenheter fra krigens første par år og gjenfortelle historien om det som skjedde». Med andre ord; krigen er ikke over. I hvert fall ikke debatten.