Norske nordmenn og Språkrådet

Språkrådet er ikkje berre i utakt med si eiga tid, men ironisk nok også med ordbøkene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

HVEM ER NORDMANN: Svein Nestor og Sylfest Lomheim i Språkrådet har siste veka skapt debatt om tydinga av ordet «nordmann», etter at Nestor skreiv til Ny Tid mellom anna at «en pakistaner som bosetter seg i Norge (blir) ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner (...). Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe». I sitt forsvar for brevet frå Nestor, seier Lomheim til Aftenposten at «OMODs oppfatning av hva ord skal bety har ikke spesiell tyngde. Ingen bør forsøke å påby at andre skal bruke bestemte ord. Vår oppgave er å forklare hva som er ordenes gjengse verdi, uten å skjele til hva som er politisk korrekt».Språkrådet har heilt rett i at ordtydingar vanlegvis ikkje er noko som blir vedteke politisk. Det er ordbruken ute i samfunnet som ligg til grunn for ordtydingane me finn i ordbøker. I vedtektene til Språkrådet står det såleis at «Språkrådet skal observera og analysera aktuelle utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet», og råd om språkbruk skal baserast på slike analysar.

SPRÅKRÅDET MEINER visst at særinteresser no er ute etter å vri på ordtydingar i strid med vanleg språkbruk. Det ville sjølvsagt ha vore udemokratisk og lite språkvitskapleg, vel å merka dersom desse krinsane vedtok tydingar på vegner av andre språkbrukarar. Men det spørst om ikkje hovudproblemet er eit heilt anna i denne saka, nemleg at Språkrådet beint fram har gløymt å undersøkja den faktiske språkbruken i dag. Mykje tyder på at det er vorte vanleg å seia «nordmann» om alle som har norsk statsborgarskap. Det verkar heller ikkje uvanleg å seia at alle som bur i landet og definerer seg som norske, er nordmenn. Det sentrale språkleg sett er om folk flest godtek desse definisjonane, ikkje om ein sakshandsamar i Språkrådet gjer det.Både Språkrådet, ordboksredaktørar og interessegrupper må truleg læra seg å leva med meir fleirtydigheit enn dei har gjort til no. Til dømes tyder adjektivet «norsk» no for mange mest alt som er knytt til Noreg og nordmenn i den vide tydinga. Denne tydingsutvidinga er eit faktum som ein kan lika eller mislika. Samstundes vil «norsk» i mange samanhengar tyda noko snevrare, i retning av «rotnorsk», til irritasjon for andre.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer