Norske nordmenn og Språkrådet

Språkrådet er ikkje berre i utakt med si eiga tid, men ironisk nok også med ordbøkene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

HVEM ER NORDMANN: Svein Nestor og Sylfest Lomheim i Språkrådet har siste veka skapt debatt om tydinga av ordet «nordmann», etter at Nestor skreiv til Ny Tid mellom anna at «en pakistaner som bosetter seg i Norge (blir) ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner (...). Nordmannen tilhører sin gruppe, og pakistaneren sin gruppe». I sitt forsvar for brevet frå Nestor, seier Lomheim til Aftenposten at «OMODs oppfatning av hva ord skal bety har ikke spesiell tyngde. Ingen bør forsøke å påby at andre skal bruke bestemte ord. Vår oppgave er å forklare hva som er ordenes gjengse verdi, uten å skjele til hva som er politisk korrekt».Språkrådet har heilt rett i at ordtydingar vanlegvis ikkje er noko som blir vedteke politisk. Det er ordbruken ute i samfunnet som ligg til grunn for ordtydingane me finn i ordbøker. I vedtektene til Språkrådet står det såleis at «Språkrådet skal observera og analysera aktuelle utviklingstrekk i heile det norske språksamfunnet», og råd om språkbruk skal baserast på slike analysar.

SPRÅKRÅDET MEINER visst at særinteresser no er ute etter å vri på ordtydingar i strid med vanleg språkbruk. Det ville sjølvsagt ha vore udemokratisk og lite språkvitskapleg, vel å merka dersom desse krinsane vedtok tydingar på vegner av andre språkbrukarar. Men det spørst om ikkje hovudproblemet er eit heilt anna i denne saka, nemleg at Språkrådet beint fram har gløymt å undersøkja den faktiske språkbruken i dag. Mykje tyder på at det er vorte vanleg å seia «nordmann» om alle som har norsk statsborgarskap. Det verkar heller ikkje uvanleg å seia at alle som bur i landet og definerer seg som norske, er nordmenn. Det sentrale språkleg sett er om folk flest godtek desse definisjonane, ikkje om ein sakshandsamar i Språkrådet gjer det.Både Språkrådet, ordboksredaktørar og interessegrupper må truleg læra seg å leva med meir fleirtydigheit enn dei har gjort til no. Til dømes tyder adjektivet «norsk» no for mange mest alt som er knytt til Noreg og nordmenn i den vide tydinga. Denne tydingsutvidinga er eit faktum som ein kan lika eller mislika. Samstundes vil «norsk» i mange samanhengar tyda noko snevrare, i retning av «rotnorsk», til irritasjon for andre.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.