Norske pasienter får ikke bestemme

Er norske pasienters rett til selv- bestemmelse en illusjon i svulmende festtaler, mens paternalismen herjer i klinikken som aldri før? Svaret på dette spørsmålet er ja, men svaret må utdypes.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

IFØLGE NORSK LOV OG PRAKSIS har pasienter begrenset selvbestemmelsesrett. Dette er ikke bare problematisk. Norske pasienter har fritt sykehusvalg, og de kan skifte fastlege inntil to ganger i året. De har rett til medvirkning til valg av undersøkelses- og behandlingsmetoder, og pasienter skal gi samtykke og har rett til å trekke samtykke tilbake og nekte helsehjelp. Likevel er pasienters selvbestemmelsesrett begrenset. Fritt sykehusvalg forutsetter god informasjon om valgets innhold og omfang. Når norske pasienter i liten grad velger, skyldes det neppe bare at de ikke ønsker å velge, men også manglende kunnskap om hva valget innebærer. Valg av fastlege er en illusjon når listene er fulle eller når man bare kan velge én lege. At denne valgfriheten ikke er reell ser vi av prisene for å overta en legepraksis. Hvis pasientene ville velge seg bort fra en liste når en ny lege overtar, ville legen neppe betalt dyrt for denne.

PASIENTER KAN heller ikke forlange en gitt behandling, men har bare rett til å medvirke ved valg mellom faglig tilgjengelige og forsvarlige alternativer. Videre er pasienters rett til å nekte helsehjelp som helsepersonell oppfatter som nødvendig, svært begrenset. Det er bare døende pasienter, sultestreikende og myndige Jehovas vitner som kan nekte henholdsvis livsforlengende behandling, kunstig ernæring og blodprodukter. Ut over dette har norske pasienter ikke rett til å nekte å motta helsehjelp som legen anser som nødvendig. I tillegg er det svært lite sannsynlig at en lege som redder en pasients liv mot dennes uttrykkelige ønske, vil bli dømt for dette (selv om han eller hun er sultestreikende). Dessuten gjelder pasienters selvbestemmelse bare når de er samtykkekompetente, og det er helsepersonell som vurderer om og når de er kompetente til å gi samtykke. Ved alvorlig demens eller bevisstløshet, kan helsepersonell ta avgjørelser på vegne av pasienter ut fra hva de mener er i pasientens interesser. I mange sammenhenger forutsettes at samtykke gis stilltiende, det vil si at man anser at samtykke er gitt når pasienten møter opp til en undersøkelse, eller svelger kontrastvæsken i forbindelse med en røntgenundersøkelse. I teorien sparer dette helsepersonell og pasienter for en rekke unødvendige og til dels plagsomme spørsmål om samtykke, men i praksis kan de profesjonelles antagelsesmakt overdøve pasientens lavmælte undring. Den som ikke vet han har et valg, gir ikke uttrykk for det. Dette betyr at pasienter har begrenset rett til selv å bestemme med hensyn på egen helsehjelp: Selv om hovedregelen er at helsehjelp bare skal gis med samtykke, så har norske pasienter ingen rett til å forlange behandling og begrenset rett til å nekte behandling. Dessuten har pårørende begrensede rettigheter på vegne av pasienter med redusert samtykkekompetanse. Hva betyr så dette? Er pasienters selvbestemmelse noe som bare finnes i politikernes svulmende festtaler og i helsejuristenes illusjoner, mens paternalismen herjer i klinikken som aldri før? Svaret på dette spørsmålet er JA, men svaret må utdypes.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer