Norske romaner?

Arild Nyquist leser bøker, men aldri de siste sidene. -Når Per får Kari og Lars står på trappa og griner, da har jeg slutta for lengst.

Dette sa dikter Arild Nyquist da vi besøkte ham for å snakke om litteratur:

-Slutten på en roman interesserer meg overhodet ikke. Unntagen kriminal, selvfølgelig.

Nyquist bor i et gult hus, langt ute i skogen i Asker. Han hadde sagt at vi skulle kjøre til vi kom til ei gran med tre postkasser, ved en vei som var vanskelig å få øye på. Vi kom til ei bjørk med to postkasser, ved en vei som var lett å få øye på. Der bodde Arild Nyquist. Han var forberedt.

-JEG HAR SKREVET EI LISTE.Arild Nyquist har sikret seg den fineste stolen i sin egen stue, den i hjørnet ved bokhylla. Han holder ei stor papplate som han har skrevet på med grønn tusj.

-Bare noe jeg kom på i farta, av gode bøker og forfattere jeg har lest.

Lista er ganske lang og heller sterkt mot høyre. Nyquist har brukt deler av formiddagen på å komponere den, som avkopling fra forberedelsene til en akvarellutstilling han skal ha i Larvik.

På lista står det: «Shakespeare, Alice i Eventyrland, Hemingway, Selvmordets historie, Hans Herbjørnsrud, soppbøker...»

-Jeg er veldig interessert i sopp, sier Nyquist.

«...fiskebøker, Benny Andersen, fuglebøker, Simeone de Beauvoir, Henry Miller...»

Artikkelen fortsetter under annonsen

-Det sto Arthur først, men jeg strøk over og skrev Henry isteden. For å være litt morsom.

«... Maxim Gorkij, På gjengrodde stier, Potetens historie, John Steinbeck, kunstbiografier».

Det er mange norske bøker i bokhylla bak Nyquist, men nesten ingen på lista.

-Jeg leser ikke norske romaner. Av prinsipp.

-Hvorfor ikke?

-De er så kjedelige. Og forferdelig moralske. Fyttirakker'n.

-Er alle norske forfattere kjedelige?

-Ikke Hans Herbjørnsrud, Olav Angell, Øystein Lønn, Olav H. Hauge og Rolf Jacobsen, men de fleste andre. Jeg har for eksempel aldri vært begeistret for Bjørneboe, han er så jævlig påståelig, sier Nyquist.

-Også synes jeg Peter Dass er Norges største lyriker. Her er så frekk, Peter Dass, at han er nesten i frekkeste laget.

BOKHYLLA I DET GULE huset i Asker inneholder ganske nøyaktig halvparten av familien Nyquists litterære eiendeler. Resten befinner seg ved første anløp på nordgående hurtigrute fra Bodø, i Stamsund i Lofoten. Der har Arild og kona Anne Kari sitt andre hjem. I bokhylla i Asker finner vi blant annet Turistforeningens årbøker, noen bøker om eggmaling og Jan T. Bulls «Hvordan håndskriften avslører personligheten».

-Den har jeg kjøpt selv. Jeg er interessert i håndskrift, sier Nyquist og finner fram to gamle, tjukke Wildenwey-bøker. Det er Wildenweys såkalte «slentrehistorier». De historiene liker Nyquist. Men egentlig liker han ikke Wildenwey heller, for Wildenwey finner på så mye rart, og Nyquist mistenker ham for å ljuge.

-Hvilke andre bøker har du et spesielt forhold til?

-Shakespeare. Og Hemingways noveller. De har jeg lest så mange ganger at boka ser ut som en kortstokk.

-Andre?

-Den østterikske poeten Rainer Maria Rilke har skrevet en roman som heter «Malte Laurids Brigges opptegnelser». Det er en vakker bok. Jeg husker en gang jeg satt på flyet, det er vel tjue år siden nå. Jeg er så jævla redd for å fly, skjønner du, så jeg satt der og leste de fineste passasjene i Rilkes roman. Jeg leste om og om igjen, og tenkte «skal jeg dø, så skal jeg dø i skjønnhet».

ARILD NYQUIST LESER ALDRI sine egne bøker, men de står i bokhylla hans. 48 eller 49 er det blitt, Nyquist husker ikke helt. Han skrev naivistisk lenge før Erlend Loe ble født, fordi det er sånn han er. Litt trist, litt melankolsk og litt ensom.

-Jeg går gjennom verden med blå øyne. Og hvis du vil lure meg, så greier du det hele tida. Jeg er skeptisk, men jeg viser det ikke.

-Er ikke det slitsomt?

-Nei, det er mye lettere.

-Får du mange tilbakemeldinger fra folk som leser bøkene dine?

-Jeg får fem brev og åtte telefoner i året. Jeg har ord på meg for å se jævla sinna ut, kanskje er det derfor. Men jeg er ikke sinna.

-Aldri?

-Veldig sjelden. Jeg gidder ikke.

-Hvorfor skriver du?

-Fordi jeg ikke kan la være. En mor kom en gang til Aksel Sandemose med noe sønnen hennes hadde skrevet. Hun ba Sandemose lese det, og lurte på om sønnen burde fortsette å skrive. «Hvis han må» svarte Sandemose.

-SÅNN ER DET med meg. Jeg skriver hele tida. Kan'ke la være. Jeg ser litteratur overalt og jeg må fange'n før den stikker av, sier Nyquist.

For ti år siden skrev han tjue sider om dagen. Nå skriver han bare ti. Og om kveldene går han tur rundt det gule huset.

-Jeg har funnet en runde som tar et kvarter. Den går jeg tre-fire ganger etter hverandre mens jeg funderer på livets viderverdigheter. Jeg går den samme runden hver dag.

SKEPTISK: Arild Nyquist liker Wildenweys «Slentrehistorier», men han liker egentlig ikke Wildenwey. Han finner på så mye rart, og Nyquist mistenker ham for å ljuge.